Nasjonalparker

Nasjonalparker er hjemlet i naturmangfoldloven § 35. Nasjonalparker skal verne store naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap, og som er uten tyngre naturinngrep. Norge har til sammen 47 nasjonalparker, hvorav 40 er på fastlandet og 7 er på Svalbard.

Nasjonalparker innebærer ikke like strenge begrensninger på bruk av området som naturreservater og biotopvernområder. Varig påvirkning av naturmiljøet skal imidlertid ikke finne sted, og i området skal man sikres en uforstyrret opplevelse av naturen. Derfor skal for eksempel motorferdsel holdes på et minimum. Tradisjonell landbruksdrift som beiting og seterdrift vil som hovedregel kunne fortsette som før, og nasjonalparker kan gi et godt grunnlag for naturbasert reiseliv.

Landskapsvernområder

Landskapsvernområder er hjemlet i naturmangfoldloven § 36. Det er en verneform som benyttes der det er ønskelig med et vern av natur- eller kulturlandskap, og det samtidig er viktig at området fortsatt skal kunne brukes aktivt av menneskene som bor der på samme måte som før. Det kan typisk være et skogsområde med aktiv skogsdrift. Det er da tillatt at driften stort sett fortsetter som før, men det skal ikke iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskapets særpreg eller karakter. Opprettelse av for eksempel et alpinanlegg vil følgelig kunne være forbudt. Ofte vil det være bestemmelser om at man ved jord- og skogbruk må ta større hensyn til de landskapsmessige konsekvenser av virksomheten enn man gjør i andre områder. Restriksjonsnivået for landskapsvernområder vil likevel være gjennomgående lavere enn for de andre verneformene.

Naturreservat

Naturreservat er hjemlet i naturmangfoldloven § 37. Naturreservat etter den nye naturmangfoldloven har et videre anvendelsesområde enn etter den tidligere naturvernloven.

Naturreservat har tidligere vært forbeholdt urørte eller tilnærmet urørte områder eller spesielle naturtyper. Kategorien er nå utvidet til også å omfatte områder som ikke er uberørte, men som er viktige for det biologiske mangfoldet. Dette kan være områder med tekniske inngrep, men som likevel har opprettholdt vesentlige økologiske funksjoner, der videre tekniske inngrep bør unngås. Det kan også være områder der kulturbetinget biologisk mangfold representerer viktige verneverdier, og der området bør beskyttes strengt mot tekniske inngrep, samtidig som man går inn med aktiv skjøtsel.

Spesielle geologiske forekomster, som etter den gamle naturvernloven § 11 ble vernet som kulturminner, skal også kunne vernes som naturreservat.

I tillegg er det anledning til å opprette naturreservat i områder som på vernetidspunktet ikke fremstår med de karakteristikker som skal kjennetegne et naturreservat, dersom området er egnet til å få slike verneverdier, enten ved fri utvikling eller ved aktive gjenopprettingstiltak.

Naturreservat er den strengeste formen for arealvern vi har i Norge. I naturmangfoldloven § 37 står det: «I et naturreservat må ingen foreta noe som kan forringe verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel.» Dette innebærer ikke at totalfredning må være hovedregelen. Restriksjonsnivået må tilpasses det konkrete verneformålet i gjeldende naturreservat, for eksempel kan det være anledning til å bedrive jakt i et reservat hvor formålet er å ivareta skog.

Dersom reservatet krever aktive gjenopprettingstiltak eller bruk er en forutsetning for ivaretakelse av verneverdiene, skal det legges frem et utkast til skjøtselsplan samtidig med vernevedtaket, jf. § 37 fjerde ledd, tilsvarende som for andre vernekategorier. I tillegg fremgår det av lovteksten at planen kan omfatte en avtale om bruk av arealer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk godtgjørelse til private som bidrar til områdets skjøtsel.

Biotopvernområder

Biotopvernområder er hjemlet i naturmangfoldloven § 38. Områder med særskilt betydning for en eller flere nærmere bestemte arter kan vernes som biotopvernområde. Det kan fastsettes forbud mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre arten eller dens livsbetingelser. Også i forbindelse med biotopvernområder skal det om nødvendig fastsettes skjøtselsplan som i likhet med skjøtselsplaner for naturreservater kan omfatte avtale om bruk av arealer og økonomisk godtgjørelse til private som bidrar til skjøtsel.

Angivelse av verneformålet

På tidspunktet for vernevedtak skal det foreligge utkast til forvaltningsplan og om nødvendig skjøtselsplan. I tillegg skal verneområdets formål angis i verneforskriften, herunder hvilke natur- og kulturminner vernet skal ivareta og den tilstanden som ønskes oppnådd med vernet, verneområdets grenser, berørte eiendommer og bruk i området, jf. naturmangfoldloven § 34.

Det kreves også grunngiving for vernevedtaket, jf. naturmangfoldloven § 46. Forutsetningene og rammene for vernet skal på denne måten klargjøres i forbindelse med vernevedtaket. Vernereglene skal i større grad enn det som har vært tidligere praksis tilpasses verneformålet. Det bidrar til økt forutsigbarhet for berørte lokalsamfunn, grunneiere og rettighetshavere som berøres av vedtaket, og gjør det tydeligere hva som fortsatt kan tillattes innenfor verneområdet.

Saksbehandlingsregler

Initiativ til områdevern etter naturmangfoldloven kan tas av både kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter. Organisasjoner og enkeltpersoner kan også fremme forslag om vern, både i form av tilbud om frivillig vern og forslag om vern av konkrete områder gjennom en ordinær verneprosess.

Saksbehandlingsregler for opprettelse av verneområder er lovfestet i naturmangfoldloven kapittel V §§ 41-43. Klima- og miljødepartementet har utarbeidet et rundskriv (T-2/15) som gjennomgår saksbehandlingen av verneforslag fra oppstart av verneplanarbeidet fram til endelig vedtak om vern av Kongen i statsråd.

Sist oppdatert 30. mars 2020