Inngrepsfrie naturområder (INON)

Listen er uttømmende og inkluderer eksempelvis ikke hytter (heller ikke større turisthytter), gruvedrift eller setre.

Det samlede INON-areal utgjør etter overnevnte kriterier 45 % av Norges areal, ekskl. Svalbard og Jan Mayen. Dersom ingen INON-områder skal gå tapt, kan det ikke igangsettes tyngre teknisk inngrep i et belte på 1 km rundt inngrepsfrie områder – da dette vil medføre at arealet av inngrepsfrie områder minker. Legger man til denne ”randsonen” berøres om lag 68 % av det norske landarealet av INON. For kommunene er det derfor av stor betydning hvilken rolle INON skal spille i arealforvaltningen.

INON berører nesten ¾ deler av Norges landareal, men dette (dvs det samlede INON-arealet) er underkommunisert. Det er stort sett kategorien med villmarkspregede områder som trekkes frem og skaper et bilde av en dramatisk nedgang i inngrepsfri natur. Det er stadig sammenblanding av INON-områder som sådan og underkategorien ”villmarkspregede områder”. Et eksempel er DN-rapport 1995-6 om ”Inngrepsfrie naturområder i Norge” (registreringer av INON) som oppsummerer på side 11:

”Med de definisjonene av tyngre tekniske inngrep som er brukt i den kartleggingen som presenteres her, viser det seg at de inngrepsfrie naturområdene er langt mindre enn det som er kommet frem ved tidligere studier. Situasjonen pr. 1. januar 1994 for Norge sør for Nordland, viser at det bare er igjen ca 5 % (10 800 km2) villmarkspregede områder, mot ca 27 % (56 900 km2) i 1900. På landsbasis er det pr. 1. januar 1994 bare tilbake ca 12 % (38 500 km2) villmarkspregede områder, mot 48 % (155 500 km2) i 1900.”

DN opererer med de tre kategoriene inngrepsfrie områder, men når de i oppsummereringen skal beskrive andel av areal og tap av disse områdene, er det kun de villmarkspregede områdene som trekkes frem. Når det fremstilles på denne måten leser de fleste dette som at de inngrepsfrie områdene nå kun utgjør 12 % av arealet. At nesten halvparten av Norges areal fortsatt regnes som inngrepsfritt etter DNs egne definisjoner når det samlede INON-areal tas i betraktning, blir ikke kommunisert.

Kritikk av INON som indikator

Utvalgte inngrep

Det er utvalgte typer moderne inngrep som regnes som inngrep i INON-sammenheng, og det gjør at INON ikke fremstår som en objektiv indikator for inngrepsfri natur. En gammel seter eller DNT-hytte (uten vei) regnes ikke som et inngrep. Et lite småkraftverk eller en skogsbilvei på over 50 meter regnes som et ”tungt teknisk inngrep”. Inngrep av museal eller friluftsmessig karakter regnes som positivt (til fremme av det enkle friluftsliv), mens inngrep som knyttes til dagens verdiskapning for lokale innbyggere, vurderes som negative trusler.

Inngrepsfri eller urørt?

Inngrepsfri og urørt natur er ikke det samme, og INON kartlegger inngrepsfri natur. INON er en indikator som forteller om forekomsten av og avstanden til utvalgte typer naturinngrep. INON sier ingenting om naturen på annen måte er berørt av menneskelig aktivitet. Det er lite natur som kan karakteriseres som urørt – det vil si at det ikke er blitt drevet hugst, vært brukt til beite eller seterdrift, er tilrettelagt for friluftsliv gjennom opptråkkede og merkede stier eller på annen måte blitt utnyttet av mennesker i dag og/eller i tidligere tider. Landskap og artsammensetning er ofte påvirket av menneskelig bruk av arealene, også i inngrepsfrie områder. INON er derfor ikke en indikator for urørt natur, men for inngrepsfri natur, i den forstand at det ikke er etablert faste, fysiske inngrep/installasjoner av en viss tyngde.

I intervjuer i forskningsrapporten ”Inngrepsfrie naturområder som verktøy for arealforvaltning” (Nord-Trøndelagsforskning 2005) er alle intervjuobjektene, også de i naturforvaltningen, enige om at urørt og inngrepsfri natur er to ulike ting. Men det trekkes frem i rapporten at på tross av dette bruker DN i sine dokumenter inngrepsfri og urørt natur om hverandre, og bidrar til å gjøre INON-indikatoren mer uklar. Det gjør DN fortsatt på sine hjemmesider, eksempelvis defineres INON slik:

”Inngrepsfrie naturområder ble etablert som en indikator, en pedagogisk framstilling av utviklingstrekk og status for urørt natur i Norge. Tidsserien får tydelig fram for beslutningstakere hvordan utbygginger bit for bit spiser seg inn i gjenværende inngrepsfri natur i Norge.”

Miljøforvaltningen som pådrivere for bruk av INON som indikator og verktøy i arealforvaltning, bidrar til uklarhet i forhold til hva INON er og ikke er.

I NOU 2004:28 om naturens mangfold foreslo lovutvalget å endre vilkårene for etablering av nasjonalparker fra at området skal være ”urørt” til ”uten tyngre tekniske inngrep”, noe som ble fulgt opp i regjeringen og stortinget. Skillet begrunnes med at begrepene kan oppfattes som to ulike tilstander, og at ”urørt” fremstår som en mer skjønnsmessig formulering, jf. NOU pkt. 16.6.1:

”Utvalget har valgt uttrykket «uten tyngre naturinngrep» bl.a fordi dagens krav om «urørt» eller «i det vesentlige urørt» natur, har vært oppfattet som uklart eller – i enkelte sammenhenger – misvisende. Det har vært vist til, særlig fra samisk hold, at mennesker har holdt til i naturen i mangfoldige år og satt sine spor, og dermed «berørt» området. Utvalget mener at dagens uttrykk har sin berettigelse, særlig med tanke på at de områdene som vernes som nasjonalpark i vesentlig grad fremstår som urørt av tekniske inngrep. Men det kan være en fordel å benytte mer naturfaglige kriterier fremfor mer skjønnsmessige formuleringer som «urørt» eller «egenartet eller vakkert.”

Miljøforvaltningen burde være mer bevisst på dette skillet.

Beskriver INON naturverdiene?

En miljøfaglig kritikk av INON er at naturens verdi vurderes ut i fra hvorvidt den er inngrepsfri etter noen bestemte kriterier som uten nærmere vurdering legges til grunn som en faktor som i seg selv sier noe om naturens verdi. Men det finnes inngrepsnær natur som i mange tilfeller har vesentlige verdier som en del inngrepsfrie områder ikke har. Når det gjelder biologisk mangfold er arealbruk og fysiske inngrep en hovedtrussel mot 90 % av Norges 3000 rødlistearter, og ivaretakelse av det biologiske mangfoldet trekkes stadig frem som et av viktig hensyn for bevaring av INON-områder. Det skapes et bilde av at ivaretakelse av INON-områder er viktig for å redusere tapet av biologisk mangfold, selv om et stort flertall av truede arter befinner seg i inngrepsnære områder, og arealdisponering og inngrep i de inngrepsnære områder trolig truer flertallet av rødlisteartene. Dessuten kan en turisthytte i INON-område med betydelig menneskelig aktivitet være en større forstyrrelsesfaktor for sårbare arter (f eks villrein) enn tekniske inngrep som et reguleringsmagasin eller en setervei. De enkle og statiske INON-kriteriene er alene lite egnet for beskrivelse av visse naturverdier og truslene mot disse.

INON har også vært kritisert som indikator fordi den måler avstand til inngrep i horisontal luftlinje. I deler av Norge med dype daler og høye fjell er dette ikke særlig god metode for måling av natur som i praksis er inngrepsfri. En vei eller andre tekniske inngrep i bunnen av en dal har ikke innvirkning på opplevelse av naturen når man kommer opp på fjellplatået, selv om avstanden i luftlinje er kort. I Femundsmarka medfører en bilvei at villmarksområder på andre siden av innsjøen Femunden nå regnes som bortfalt.

INON-indikatorens svakheter som målestokk for norsk natur, reduserer også dens legitimitet som premiss i arealforvaltningen og for politiske beslutninger.

INONs plass i arealforvaltningen

I DNs Rapport 1995-6 side 27 (1995) punkt 6.3 står det:

”DN forventer at kommuner, fylkeskommuner og andre planmyndigheter legger betydelig vekt på kartene over inngrepsfrie naturområder i sin planlegging. Ved behandling av enkeltsaker der inngrep kan redusere størrelsen av villmarkspregede områder, vil kartmaterialet være en vesentlig forbedring av beslutningsgrunnlaget. Planmyndighetene må også legge vekt på å sikre arealer som ligger innenfor inngrepssonene 1 og 2. I inngrepsnær områder (mindre enn 1 km fra inngrep) har en ofte verdifull og livskraftig grønnstruktur i form av vegetasjonskledde områder. Det er en selvfølge at også disse, sammen med villmarkspregede områder bør skjermes mot inngrep.”

INON er ifølge DN ikke bare en beskrivelse av en tilstand som danner et faktagrunnlag for arealdisponeringen, DN har også klare oppfatninger av den politiske konsekvensen av dette i de planvedtak som skal gjøres – ved at man forventer at inngrepsfrie områder tillegges betydelig vekt. I forvaltningen av nærmere 70 % av Norges landareal er INON etter DNs syn et tungtveiende hensyn (inkludert randsoner som må medregnes for ikke å redusere INON-områdene.) I tillegg mener DN også at det er en selvfølge at naturområder som ligger mindre enn en kilometer fra inngrep (det vil si ikke INON) skal skjermes mot inngrep dersom de har en verdifull og livskraftig grønnstruktur. Det legges her en klar føring fra en statlig myndighet.

Dersom INON likevel berøres av inngrep i en arealplan er det aktuelt med innsigelse, jf. DNs hjemmesider:

«Når det reises innsigelse i en plansak fordi inngrepsfrie naturområder berøres, er det først og fremst på grunnlag av Stortingets uttalte mål, ikke bare på grunn av kartbildet i seg selv.»

Politiske målsetninger

DN henviser til politiske målsetninger som grunnlag for at INON-kartene skal være styrende for arealforvaltningen, for at INON er grunnlag for innsigelse osv. En beskrivelse av INON og ulike formuleringer om viktigheten av å ta vare på slike områder dukker opp i flere stortingsmeldinger, for eksempel:

I Stortingsmelding nr. 29 (1996-1997) om regional planlegging og arealpolitikk fokuseres det på at de resterende inngrepsfrie naturområdene må forvaltes som en viktig del av vår nasjonale arv.

I Stortingsmelding nr. 58 (1996-1997) om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling er det uttrykt som et mål at større sammenhengende inngrepsfrie områder skal bevares. Regjering og Storting påpeker at inngrepsfrie naturområder er viktige blant annet av hensyn til nasjonal arv og identitet, friluftsliv og biologisk mangfold.

Stortingsmelding nr. 42 (2000-2001) om biologisk mangfold er bevaring av inngrepsfrie områder nevnt som en viktig del av en bærekraftig arealbruk. I Innst. S nr. 206 (2001-2002) om biologisk mangfold og sektoransvar og samordning drøfter komiteen INON:

”Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det blir stadig færre og mindre inngrepsfrie naturområder her i landet. En stadig større del av arealet i Norge er berørt av inngrep og virksomheter som truer det biologiske mangfoldet. Det vil derfor være behov for å frede arealer eller på andre måter begrense bruken av det.”

Stortingsmelding nr. 39 (2000-2001) om friluftsliv står det i punkt 7.5.2:

”Den største utfordringa er å oppretthalde eit størst mogleg omfang av inngrepsfrie areal. Dernest er det sentralt å sikre areala sin kvalitet.Inngrepsfrie område strekkjer seg ofte over både kommune- og fylkesgrenser og krev derfor breitt samarbeid og fokus på problemstillinga frå mange aktørar. Plan- og bygningslova (PBL) og særlovene er dei viktigaste verkemidla for å regulere bruken av areal slik at det så langt råd er blir teke omsyn til slik natur. Arbeidet i planlovutvalet er eitt av fleire tiltak for ei framtidig løysing av dette spørsmålet. Behovet både for lovendringar og sterkare miljøpolitiske føringar må vurderast.”

I Stortingsmelding nr. 21 (2004-2005) står det på side 42:

”Det er behov for å bedre sektormyndighetenes oppfølging av sitt miljøansvar og tydeliggjøre Miljøverndepartementets overordnede og koordinerende rolle. Samarbeidet med sektorene skal derfor videreutvikles. Gjennom arealplanleggingen skal kommunene foreta helhetsvurderinger der hensynet til biologisk mangfold og miljøverdier behandles på lik linje med andre samfunnshensyn. Det er viktig å sikre tilstrekkelige arealer til at arter kan bevege seg fritt mellom verneområdene. Tapet av slike områder må stanses. INON skal fortsatt være et viktig verktøy for å sikre inngrepsfrie områder som er av betydning for blant annet friluftsliv og biologisk mangfold.”

Oppsummeringsvis kan det slås fast at det er et politisk ønske å ivareta inngrepsfrie naturområder. Men storting og regjering har med disse målsetningene ikke gitt INON som indikator en status som et slags juridisk institutt, men sagt at særlig de sammenhengende INON-områdene bør bevares og forvaltes på en måte som ivaretar verdiene. For å imøtekomme dette henvises det til egnede virkemidler hjemlet i eksisterende eller ny lovgivning, som for eksempel:

• Frede arealer eller på andre måter begrense bruken av det.
• Plan- og bygningsloven og særlovene er de viktigste virkemidler
• Lovendringer og sterkere miljøpolitiske føringer
• INON i retningslinjer for vindkraft og småkraft
• Endring av tilskuddsreglene i skogbruket

Relevant lovgivning

De politiske målsetninger om ivaretakelse av INON-områder gjenspeiles derfor gjennom tiltak hjemlet i relevant lovgivning:

Plan og bygningsloven

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven for arealplanlegging og for ivaretakelse av verdifulle naturområder. Loven skal sikre en bærekraftig disponering av arealene, og planmyndighetene har også et ansvar for å ivareta viktige naturområder.

Plan- og bygningsloven § 11-7 omhandler kommuneplanens arealdel, som er en oversiktsplan som viser og binder opp hovedtrekk i arealbruken. Her kan det opprettes arealer for grønnstruktur for naturområder og LNRF-arealer. LNFR-områder omfatter og skal brukes for bl a naturområder og naturområder med spesiell betydning for friluftslivet. Dette er arealer som i det vesentlige skal være ubebygget, eller bare bebygget i tilknytning til landbruk og reindrift. De store utmarksarealene i høyfjellet, skogsområder og tynt befolkede kyststrekninger rundt i landet skal normalt legges ut til dette hovedformålet.

Bestemmelsen om arealformål må ses i sammenheng med plan- og bygningslovens § 11-8 om hensynssoner og bestemmelser til disse, og tilsvarende bestemmelser om arealformål og hensynssoner for reguleringsplaner, jf. § 12-5 til § 12-7.

I medhold av § 11-8 bokstav c kan det fastsettes hensynssoner som legger begrensinger på virksomhet og tiltak av hensyn til et bestemt naturområde. Slike hensynssoner vil for en stor del ligge innenfor LNRF-områder. LNRF og hensynssoner er dermed relevante verktøy i arealplanleggingen for å ivareta INON-områder.

I ny plan- og bygningslov er det også formelt sett et helt nytt system for regional planlegging med regionale planer. Regionale planer er et virkemiddel i ny plan- og bygningslov for å løse oppgaver og ivareta interesser som går ut over kommunenivået. Som det trekkes frem i forarbeidene er det for planlegging av blant annet større naturområder – og dermed ofte INON-områder – at regionale planer er nødvendig, jf Ot.prp. nr. 32 (2007-2008):

”I flere regioner vil regionale planer eller interkommunale planer for arealforvaltningen i fjellområder være et aktuelt virkemiddel. Her vil avgrensing av områder for hyttebygging være et viktig element. Slike planer vil, sammen med vern etter naturvernloven, være viktige både for å sikre sårbare økosystemer, landskap og store sammenhengende naturområder.”

Dersom kommuner i arealplanleggingen opererer i strid med nasjonale mål eller lovgivning, gir plan- og bygningsloven hjemmel til å fremme innsigelse. Hensyn til verdifulle INON-områder kan være grunnlag for innsigelse med henvisning til at de er imot politiske mål fastsatt i stortingsmeldinger eller andre styringsdokumenter, eller i strid med lovgivning eller retningslinjer som vektlegger INON (f eks vindkraft og småkraft-retningslinjer, se under).

Innsigelse kan fremmes av berørt statlig eller regionalt organ i spørsmål av nasjonal eller vesentlig regional betydning, ellers om av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde.

Fylkesmennene må gjøre en vurdering av de berørte INON-områdenes. Innskrenking av INON-områder gir ikke et generelt grunnlag for innsigelse, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007-2008):

”Det er av flere grunner om å gjøre at bruken av innsigelse begrenses til de viktige sakene. Det er ønskelig at det innenfor hver enkelt sektor trekkes opp retningslinjer for når innsigelse skal gjøres gjeldende, slik at dette ikke skjer tilfeldig og for ulikt fra region til region. Det skal framgå klart av en innsigelse at det dreier seg om en innsigelse. Videre bør det gjøres rede for de statlige føringene som ligger til grunn for innsigelsen.”

Plan- og bygningsloven hjemler også konsekvensutredninger av tiltak, og i konsekvensutredningsforskriften § 4 b fremgår det at planer og tiltak skal konsekvensutredes dersom de er lokalisert i eller kommer i konflikt med viktige inngrepsfrie naturområder eller utgjør en trussel mot truede naturtyper. På denne måten sikres det at inngrep som berører inngrepsfrie naturområder blir de konsekvenser knyttet til disse forholdene berørt og vurdert i interesseavveiningen som skal foretas.

Naturmangfoldloven

NOU 2004:28 om Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold er relevant for ivaretakelse av inngrepsfrie naturområder. Utover lovens generelle målsetning om å ivareta naturen, kan det i medhold av loven kan det besluttes at områder vernes eller pekes ut som “utvalgte naturtyper”.

Når det gjelder vernekategoriene er det særlig nasjonalparker som er aktuell verneform for ivaretakelse av større sammenhengende områder uten tyngre tekniske inngrep. Vilkårene for å bli nasjonalpark langt på vei vært sammenfallende med de kriterier som stilles til INON-kategorien villmarkspregede områder – større sammenhengende inngrepsfrie naturområder, jf. naturmangfoldloven § 35 om nasjonalparker:

”Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre naturinngrep.”

NOU punkt 16.6.1, står det om dette

”Når utvalget foreslår uttrykket «uten tyngre naturinngrep», svarer det i hovedsak til det som i forvaltningspraksis i dag kalles «inngrepsfrie naturområder», se boks 16.7. De tre kategoriene områder som omfattes av «inngrepsfrie naturområder», kan etter utvalgets forslag inngå i en nasjonalpark. Hva som bør legges til grunn i den enkelte vernesak, må vurderes konkret ut fra forholdene på stedet.”

Etablering av nasjonalparker er derfor et viktig virkemiddel for å ivareta INON-områder. Per 31. 12. 2010 er 9,3 % av landarealet (ekskl. Svalbard) fredet som nasjonalpark, og Nasjonalparkplanen er nå fullført. Inkludert andre fredningsformer som naturreservater og landskapsvernområder, er 15,9 % av landarealet fredet.

Ny naturmangfoldlov § 52 etablerer en nyvinning i naturforvaltningen, såkalte utvalgte naturtyper. Kongen i statsråd kan fastsette forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte i hele eller deler av landet. Enkelte typer inngrepsfrie naturområder kan tenkes å bli utpekt som utvalgte naturtyper.

Ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan tildeler tilskudd og ved forvaltning av fast eiendom, skal det tas særskilt hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand unngås, jf. § 53 annet ledd.

Skogbruksloven

Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i jordbruket, hjemlet i skogbruksloven § 19, har bestemmelser som sier at det ikke skal gis tilskudd til bygging av permanente veier som fører til reduksjon av ”villmarkpregede områder” (§ 5 annet ledd og § 6 annet ledd bokstav c). Forskriften forbyr ikke bygging av skogsveier i skogbrukssammenheng i disse områdene, men senker incentivet for å gjøre dette da det ikke gis økonomisk tilskudd. Det er kun for veier i den strengeste INON-kategorien, ”villmarkspregede områder” minst 5 km fra tekniske inngrep, som er omfattet. Bygging av skogsvei som reduserer INON-kategori 1 og 2 er ikke kommunene forhindret fra å gi tilskudd til.

Retningslinjer for energianlegg – vindkraft og småkraftverk

Egne retningslinjer for lokalisering av småkraftverk og vindkraftverk trekker frem en rekke hensyn – deriblant INON-hensyn – som skal legges til grunn av kommunene, regionale myndigheter og statlige etater ved planlegging og ved behandling av energianleggene etter plan- og bygningsloven og ved konsesjonssøknader etter energiloven.

For vindkraftanlegg sier retningslinjene i punkt 3.5. at følgende INON-områder har ”svært stort konfliktpotensial”:

• i store sammenhengende INON-områder, der en del også utgjør villmarkspregede områder
• i INON-områder som går ubrutt fra fjord til fjell
• i INON-områder i regioner som har svært lite igjen av slike

Det sies så videre om vurdering av faktisk konfliktgrad:

”Innenfor disse områdene vil graden av konflikt knyttet til den enkelte utbygging bl.a. avhenge av utstrekningen på berørt INON-område, bortfallet av inngrepsfri sone 1 og villmarkspregede områder, samt avstand til andre INON-områder.”

Dette innebærer at vindkraft ikke er utelukket i INON-områder, men at de mest konfliktfylte INON-områdene som er nærmere definert her helst skal skjermes mot kraftanlegg.

Et eksempel på at INON ikke er et vern mot vindkraftutbygging (eller andre inngrep med samfunnsmessige fordeler) er innsigelsessak som ble reist av fylkesmannen mot reguleringsplan for vindkraft på Hitra. Det ble vist til fra fylkesmannens side at tiltaket ville redusere et inngrepsfritt område med ca 30 km2.

Miljøverndepartementet tok ikke innsigelsen tilfølge, og skriver:

”Når det gjelder konsekvensene av vindmølleparken legger departementet til grunn at selv om det er en målsetting å begrense inngrep i inngrepsfrie områder, så vil slike inngrep måtte vurderes i hvert enkelt tilfelle i forhold til bl.a. tiltakets karakter og områdets størrelse og verdi. Vindkraftanlegg søkes lokalisert i områder med gode vindforhold, og i Norge viser dette seg ofte å være i områder som i større eller mindre grad er inngrepsfrie. Større vindmølleparker krever også et visst areal for å kunne la seg realisere. For anlegget på Hitra har Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren i sin ’Miljøfaglige vurdering av planlagte vindkraftanlegg i Norge’ konkludert med at tiltaksområdet i forhold til landskap og estetikk er av ’middels verdi’, dvs. nest lavest av fire verdikategorier. Anlegget på Hitra vurderes i sin helhet som et av de minst konfliktfylte av de meldte vindkraftanleggene. Miljøverndepartementet mener derfor at reduksjonen av det inngrepsfrie området på Hitra ikke gir grunnlag for å sette kommunens vedtak til side.”

For småkraft er det i retningslinjene gitt tilsvarende føringer for vektlegging av INON. I retningslinjene påpekes det at småkraftanlegg i de fleste tilfeller vil redusere INON-områder. Å nekte tillatelse til alle disse er ikke aktuelt, men det er definert hvilke INON-områder som er særlig verdifulle. I retningslinjene står det i punkt 5.3:

”INON-tapene må imidlertid også vurderes i forhold til den lokale og regionale INON-statusen. Det vil si at i områder med lite gjenværende INON vil tap av INON vektlegges høyere enn i områder med mye gjenværende INON. Generelt er det svært lite INON igjen i kystområdene. Spesielt vil sammenhengende inngrepsfrihet fra fjord til fjell, uavhengig av sone, tillegges spesiell vekt.(…)
Reduksjon av INON vil således være en indikasjon på en konflikt, men av ovennevnte grunner vil det være viktig å vurdere graden av konflikt konkret for hvert enkelt tilfelle.”

INONs rettslige grunnlag

Man kan si at i varetakelse av inngrepsfrie naturområder har sitt rettslige grunnlag i en rekke bestemmelser og virkemidler hjemlet i relevant lovgivning, som oppsummert over. INON er en omdiskutert måleindikator for norsk natur, og gir ikke noe rettslig grunnlag som er styrende for arealforvaltningen. Verneområder, lovgivning og retningslinjer som gir instruksjon på avveiningene som skal foretas, gir derimot føringer for arealforvaltningen. Det er disse føringene kommunene må ta til etterretning i sin arealplanlegging, og ikke INON-kartene i seg selv.

Lovgivningen vektlegger utvelgelse av for eksempel verneområder og utvalgte naturtyper etter en konkret vurdering og flere vurderingskriterier. I retningslinjer for vann- og vindkraftverk er det utvalgte typer INON-områder som særlig er vektlagt. Når det gjelder tilskudd til bygging av skogsbilvei, gjelder ikke forbudet om tilskudd for INON-kategoriene 1 og 2. Når politiske myndigheter har omsatt de overordnede målene om bevaring av INON-områder til konkrete tiltak, har man gjort en utvelgelse basert på flere kriterier og flere avveiende hensyn. Det kan imidlertid synes som om DN i større grad vurderer det slik at dersom et område er markert som INON-område på deres kart, må dette få en direkte virkning som et ”nesten-vern”, jf. sitat fra DN-rapport 1995-6, også referert over:

”DN forventer at kommuner, fylkeskommuner og andre planmyndigheter legger betydelig vekt på kartene over inngrepsfrie naturområder i sin planlegging. (…) Planmyndighetene må også legge vekt på å sikre arealer som ligger innenfor inngrepssonene 1 og 2. I inngrepsnær områder (mindre enn 1 km fra inngrep) har en ofte verdifull og livskraftig grønnstruktur i form av vegetasjonskledde områder. Det er en selvfølge at også disse, sammen med villmarkspregede områder bør skjermes mot inngrep.”

USS mener de synspunkter DN forfekter om INONs betydning for arealplanleggingen strekkes lengre enn politiske målsetninger, lovgivning og retningslinjer gir grunnlag for.

Mer om INON:

Kronikk om INON og arealplanlegging i Nationen, ved advokat Stein Erik Stinessen og advokatfullmektig Tine Larsen

Direktoratet for Naturforvaltnings hjemmesider om INON

Rapport ”Inngrepsfrie naturområder som verktøy for arealforvaltning” fra Nord-Trøndelagsforskning i 2005

En bestilt naturtragedie, artikkel i Nationen 21. november 2009