Et lokaldemokratisk planprinsipp

En desentralisert og lokaldemokratisk planprosess er nedfelt som et prinsipp, som ligger til grunn for plan- og bygningsloven. Dette kommer til uttrykk i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008):

Det er som hovedregel de folkevalgte organene i kommuner og fylkeskommuner som har ansvar for planleggingen og vedtar planene. Planleggingen er et redskap for folkevalgte organer til å utforme og virkeliggjøre politiske mål. Det er et viktig prinsipp at planleggingen skal skje mest mulig desentralt og nærmest mulig de som berøres av beslutningene. Planprosessene skal sikre åpenhet, informasjon og deltaking fra direkte berørte og andre interesserte.

Kommunenes rolle

Kompetansen til å gjøre planvedtak som binder arealdisponeringen er i utgangspunktet lagt til kommunene. Staten (Kongen i statsråd) er planleggingsmyndighet på riksnivå, og har det administrative hovedansvaret for at vedtak som treffes sentralt blir fulgt opp av planmyndighetene i den fylkeskommunale og kommunale planleggingen.

Utmark som LNFR-område

Dyrket mark, skog og annen utmark vil være kategorisert som områder for landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR-område) i arealdelen av kommuneplanen. Arealplanen er bindende for planlegging, forvaltning og utbygging i kommunen, og er retningsgivende for utarbeidelse av reguleringsplaner. Med unntak av landbruks- og reindriftsrelaterte bygninger eller friluftsanlegg, er det som et utgangspunkt ikke tillatt å føre opp bygninger i et LNFR-område. Spredt bebyggelse kan imidlertid tillates.

LNFR er en samlekategori hvor det i kommuneplanens arealdel ikke spesifiseres hvor det skal være landbruk, natur-/, friluftsområde eller reindrift. Forholdet mellom natur-, frilufts- og reindriftsinteresser og næringsinteresser reguleres i jordloven, skogbruksloven, friluftsloven, reindriftsloven og naturmangfoldloven. I reguleringsplanen, som utgjør en mer detaljert plan over arealdisponeringen enn kommunedelplanens arealdel, kan det derimot angis områder spesielt for landbruk, friluftsliv, naturvern og reindrift innenfor LNFR-området.

Statlige begrensinger for den kommunale arealplanleggingen

Selv om kommunen er den primære planmyndighet, er det likevel en rekke begrensinger i kommunenes arealdisponeringsmyndighet. Sentrale lover og vedtak med betydning for kommunens arealdisponering må følges opp på lokalt nivå.

Nasjonale forventninger

Etter plan- og bygningsloven § 6-1 skal regjeringen hvert fjerde år utarbeide nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging.

Statlige planretningslinjer (tidl. rikspolitiske retningslinjer)

Det kan gis statlige planretningslinjer (plan- og bygningslovens § 6-2). Et formål med planretningslinjene er å markere nasjonal politikk på områder som det er spesielt viktig at blir fulgt opp i planleggingen. Statlige planretningslinjer vil primært gjelde selve innholdet i planleggingen, f.eks. mål og verdier som skal legges til grunn, og hvordan ulike interesser og hensyn skal ivaretas og avveies. Planretningslinjene skal legges til grunn av statlige organer, regionale myndigheter og kommunene når disse utarbeider planer etter plan- og bygningsloven.

Statlige planbestemmelser

Når det er nødvendig for å ivareta nasjonale eller regionale interesser, kan regjeringen etter samråd med de berørte kommuner og regionale planmyndigheter for et tidsrom av inntil ti år nedlegge forbud mot at det innenfor nærmere avgrensede geografiske områder, eller i hele landet, blir iverksatt særskilt angitte bygge- eller anleggstiltak uten samtykke av departementet, jf. plan- og bygningsloven § 6-3. Forbudet kan forlenges med fem år av gangen.

Statlig arealplan

Etter § 6-4 har departementet hjemmel til å vedta statlig arealplan for gjennomføring av viktige statlige eller regionale utbyggings-, anleggs-, eller vernevedtak, eller når andre hensyn tilsier det. En statlig arealplan blir bindende for kommunen.

Byggeforbud i strandsonen

I plan- og bygningsloven § 1-8 er det hjemlet byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen og vassdrag. Gjennom statlige planretningslinjer skal det bli vanskeligere å gi dispensasjon i pressområder, jf. side 14 i stortingsflertallets merknader i Innst. O. nr. 57 (2007-2008) til plan- og bygningsloven.

Hensynssoner

I plan- og bygningsloven av 2008 ble det innført hensynssoner, jf. § 11-8. Bestemmelsen gir kommuner både muligheter og begrensinger i sin plan- og reguleringsmyndighet. Særlig aktuelt for utmarkskommuner er hensynssoner som hjemles i § 11-8 tredje ledd bokstav c: Soner med særlige hensyn til landbruk, reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø, med angivelse av interesse.

Bestemmelsen gir hjemmel til at det i randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder kan fastsettes begrensninger i verneforskriften for å hindre vesentlig forringelse av verneverdier i verneområdet. Det kan dessuten gis retningslinjer om hvilke hensyn som skal vektlegges ved praktisering av annen lovgivning så langt kommunen er tillagt myndighet etter vedkommende lov.

Utvalgte naturtyper

Utvalgte naturtyper er hjemlet i naturmangfoldloven § 52, og griper også inn i kommunenes planleggings- og forvaltningsmyndighet. Regjeringen velger ut naturtyper, og kan utarbeide forskrift knyttet til den enkelte naturtype. De utvalgte naturtypene vil ha karakter av en statlig retningslinje for prioritering og samordning, rettet mot både statlige og kommunale myndigheter, samt private.

Utgangspunktet er at arealene skal forvaltes gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven. I forarbeidene til naturmangfoldloven, Ot.prp. nr. 52 (2008-2009), fremheves det at kommunene i praksis vil ha hovedansvaret for forvaltning av utvalgte naturtyper, gjennom de virkemidler kommunene har til rådighet: gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven, samt myndighetsutøvelse etter andre lover, forvaltning av kommunal fast eiendom, målretting av tilskudd, informasjon m.m.

Les mer om utvalgte naturtyper her.

Prioriterte arter

Prioriterte arter er hjemlet i naturmangfoldloven § 23. I kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven og i enkeltsaksbehandling skal det tas hensyn til forekomster av prioriterte arter. Særlig hvis det er opprettet økologiske funksjonsområder for en art vil det få betydning for arealdisponeringen i slike funksjonsområder.

Les mer om prioriterte arter her.

Innsigelser

Innsigelse kan etter ny plan- og bygningslov gjøres gjeldende etter reglene i §§ 5-4 til 5-6. Berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til kommuneplanens arealdel og reguleringsplanen i spørsmål av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde. Andre kommuner og Sametinget kan også fremme innsigelse dersom det er spørsmål av vesentlig betydning for deres interesser. Dersom kommunen ikke tar hensyn til innsigelsen, skal det gjennomføres mekling mellom partene, jf. plan- og bygningsloven § 5-6. Dersom partene ikke blir enige, avgjør Kommunal- og moderniseringsdepartementet om innsigelsen skal tas til følge, med den konsekvens at planen endres.

USS har utarbeidet et notat til landsstyret og medlemskommunene om bruk av innsigelsesinstituttet som kan lastes ned under.

KS utarbeidet i 2012 en rapport om bruk av innsigelsesinstituttet, og konkluderte med bruk av innsigelsesinstituttet var omfattende, og ikke ble brukt i samsvar med intensjonen. Last ned denne rapporten under. Sist oppdatert 27. juli 2020