Tidligere i sommer avsa Klima- og Miljødepartementet vedtak om felling av binne med unger i Roktdalen i Trøndelag. Dyrevernsorganisasjon NOAH og Foreningen Våre Rovdyr brakte saken inn for Oslo tingrett, og mente at vedtaket var ugyldig som følge av at vilkårene i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b, «avverge skade», ikke var oppfylt. De begjærte også midlertidig stansing av vedtaket i påvente av at tingretten hadde behandlet saken. Tingretten avsa kjennelse 27. juli om midlertidig forbud mot felling av binna med unger, uten å ta stilling til hovedkravet. Retten avholdt deretter muntlige forhandlinger 9. august 2023, og ved kjennelse onsdag 16. august ble departementets vedtak ansett gyldig. Tingretten opphevet derfor det midlertidige forbudet mot felling av binna med unger.
Med henvisning til Høyesteretts dom fra 2021 (HR-2021-662-A – krever innlogging i Lovdata Pro) pekte retten på at vilkåret i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b åpner for at «fellingen kan skje som et forebyggende tiltak», men at det likevel «må stilles visse minstekrav til skadens alvorlighet og omfang». Retten viste til at det både i 2021 og 2022 var gitt skadefellingstillatelse på bjørn for å avverge tap av sau i området. Binna var kjent for direktoratet og antatt å ha forårsaket vesentlig skade på sau tidligere. Dette mente retten tilsa at det var nødvendig å felle binna. At det ikke var påvist tap av sau i tiden etter direktoratets vedtak, eller at det var gått tapt færre sauer i 2023 enn tidligere år, endret dette. Retten mente også at det var sannsynlig at binna var skadevolder og hadde etablert seg i området. Til tross for at det var tatt ut flere andre bjørner i området, mente retten at det var nødvendig å felle binna for å avverge skade på sau.
Retten vurderte også om fellingen ville true bestandens overlevelse, og dermed være i strid med naturmangfoldsloven § 18 annet ledd første alternativ. I likhet med i Høyesterettsdommen fra 2021 mente retten at «bestand» måtte forstås som «en fellesbestand av bjørn som lever innenfor et avgrenset område i Norge og Sverige». Spørsmålet om uttaket av binna med unger ville true bestandens overlevelse, måtte derfor vurderes i lys av bestanden på tvers av landegrensene, og ikke bare i Norge. Til tross for at Norge er forpliktet til å sikre bjørnebestandens overlevelse, og at fellingen av binna med unger ville forsinke Norges oppnåelse av bestandsmålet, påpekte retten at bjørnebestanden ikke er utrydningstruet. Av den grunn kom retten til at felling ikke ville true bestandens overlevelse.
Til sist så retten på hvorvidt det var mulig å avverge skade på sau på «annen tilfredsstillende måte» enn å felle binna med unger, noe retten kom til ikke var tilfellet. For sin avgjørelse la tingretten vekt på at det i rovdyrforliket på Stortinget ble uttalt at det er et mål å redusere tapstallene for beitenæringen:
«I prioriterte beiteområder skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i slike områder skal miljøforvaltningen i større grad enn i dag bidra til å effektivisere slikt uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd. […]. Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»
Resultatet i saken ble at tingretten opphevet kjennelsen om midlertidig forføyning av 27. juli 2023, og saksøkernes begjæring om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge.