USS-nytt nr 7/2001 Utkast til forskrift om hold av småfe på beite - høring

”UTKAST TIL FORSKRIFT OM HOLD AV SMÅFE PÅ BEITE – HØRING

Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) er en sammenslutning av 61 kommuner med store utmarkareal. Organisasjonens formål er blant annet å ivareta kommunenes interesser i utmarksspørsmål av enhver karakter. Inn under dette går også spørsmål knyttet til beiterettigheter, rovdyrpolitikk mv.

1.         Forskriftsforslaget § 3 a er i strid med Stortingets vedtak 19. januar 2001

Av særlig interesse for USS er departementets forslaget om beitehold i områder med rovdyr. Det vises til forskriftsforslaget § 3 a ”Generelt om beite”  hvor det i tredje ledd heter:

”I områder med stor fare for unødig lidelse, for eksempel som følge av særlig ulendt terreng, fare for sjukdommen alveld, rovdyrangrep og lignende, må ikke småfe slippes på beite før det er iverksatt effektive tiltak. ” (uthevet her)

I § 5  om ”Tilsyn og tiltak” fremgår det videre at tilsynsplikten skjerpes ved forøket risiko for dyrene, og at ansvaret for å klarlegge årsaken til situasjoner der småfe kan bli påført lidelser ligger på dyreholder:

”Eier, innehaver eller den som har tilsyn med dyr på utmarksbeite, herunder beitelag, skal sikre at dyra får forsvarlig tilsyn minst en gang pr uke, slik at forhold som kan medføre unødig lidelse for dyrene, samt sjuke, skadde eller avmagrede dyr oppdages så tidlig som råd er.

Ved forøket risiko må tilsynsomfanget økes etter behov.

I situasjoner der småfe på beite blir eller kan bli påført unødige lidelser, (…), skal dyreeier klarlegge årsaken til dette og så snart som mulig sette i verk tiltak som sikrer et forsvarlig dyrehold.”

Ved å henvise til fare for rovdyrangrep som hjemmelsgrunnlag for vedtak om ikke å slippe småfe på beite før der er iverksatt effektive tiltak, anser USS forskriftsforslaget i § 3 a) å være i strid med de endringer av dyrevernloven som ble vedtatt av Stortinget ved lov av 19. januar 2001.  USS finner det oppsiktsvekkende at Landbruksdepartementet og Statens Dyrehelsetilsyn ikke med ett ord i utsendelsen nevner den lovendringssaken om dyrevernloven som ble behandlet av Stortinget i desember 2000 og som ble sanksjonert 19. januar 2001, og som på flere punkter berører spørsmålet om hold av småfe på beite i rovdyrutsatte områder.

2.         Nærmere om lovendringen av 19. januar 2001

I brev 4. mars 1999 sendte departementet ut et forslag til endring av dyrevernloven § 5 nytt fjerde ledd:

”Den som eig, har i sin varetakt eller har tilsyn med tamrein og andre dyr som går fritt på utmarksbeite skal skyte for at:

(…)

3. Det vart sett i verk tiltak for å hindre uvanlig store dyretap.”(Uthevet her)

Bakgrunnen for lovforslaget var å klargjøre forholdet til tamrein. I USS høringsbrev 24. juni 1999 ble det blant annet fremholdt følgende:

”Det fremgår av departementets forslag at forslaget er vesentlig mer vidtrekkende enn å klargjøre forholdet til tamrein.

(…)

”USS er sterkt kritisk til departementets forslag, for så vidt gjelder den rekkevidde forslaget har i forhold til dagens rovdyrforvaltning. USS finner det også kritikkverdig at departementet ikke klarere har gitt til kjenne at forslaget har som formål å legge den daglige rovdyrforvaltningen under dyrevernlovens organer. USS finner det videre kritikkverdig at departementet overhode ikke har drøftet hvorvidt forslaget til § 5 fjerde ledd nr 3 også gir dyrevernnemndene myndighet til å nedlegge beiteforbud. Departementets forslag sett i sammenheng tyder på at dette ikke har vært formålet, jfr Departementets brev side 9, hvor følgende er uttalt om de økonomiske konsekvenser:

”Endringsforslagene vil derfor ikke i utgangspunktet innebære endrede økonomiske eller administrative konsekvenser.”

Dersom dyrevernnemndene er ment gitt myndighet til å nedlegge beiteforbud, finner USS det åpenbart at den type forbud vil kunne utløse erstatningsplikt for det offentlige.

Om forholdet mellom dyrevernloven og viltloven uttalte USS videre:

”USS finner det uheldig at departementet ikke har tatt opp til drøfting forholdet til viltlovens bestemmelser. Rovdyrforvaltningen er i dag undergitt eget lovverk med egne organer, og det er prinsipielt uheldig å introdusere nytt lovverk og nye organer innenfor det samme forvaltningsområdet uten på forhånd å ha klargjort på hvilken måte myndighetsfordelingen skal skje. Det vil kunne føre til at ulike forvaltningsorganer har konkurrerende myndighet, hvilket er uheldig både for så vidt gjelder forvaltningsorganene og for så vidt gjelder borgernes forhold til forvaltningen.

(…)

Rovdyrpolitikken hører hjemme i de sentrale politiske organer. Rovdyrforvaltningen hører hjemme i de rovviltutvalg ser er etablert i kjølvannet av Stortingets behandling av rovviltmeldingen i 1996. En håndhevelse av rovdyrforvaltningen basert på et lokalt sektororgan som dyrevernnemndene vil ikke bare være prinsipielt uheldig i forhold til dagens viltorganer, men også faglig sett uegnet til å ta inn over seg det samlede problemkomplekset som ligger i i rovdyrforvaltningen. Ikke minst finner USS det uheldig at rovdyrforvaltningen skulle bli overlatt til de lokale dyrevernsnemnder av følgende grunn: Dyrevernsnemndenes tiltaksapparat rettes i første rekke mot husdyrholderen og ikke mot rovdyrene. Dersom tiltak for å begrense rovdyrproblemene utelukkende rettes mot husdyrholderen – eksempelvis med generelle beiteforbud som sanksjon – vil til de grader være å snu rovdyrkonflikten på hode.”

Landbruksdepartementet fremmet i Ot. prp nr 68 (1999-2000) forslag til endr­inger i dyrevernloven. Departementet opprettholdt sitt forslag i ny § 5 a nr 4:

”Den som eig, har i si varetekt eller har tilsyn med tamrein  og andre dyr som får fritt på utmarksbeite, skal syte for at:

(…)

4. det vert satt i verk tiltak for å hindre  rovdyrtap.” (Uthevet her)

Blant flere høringsinstanser protesterte USS og Norges Bondelag mot forslaget både skriftlig og i høringsmøtet i komiteen.

I Næringskomiteens innstilling, Innst. O nr 36 (2000-2001) ble forslaget i § 5 a nr 4 strøket, med følgende begrunnelse fra flertallet (alle unntatt medlemmene fra Kr.F, Senterpartiet og Venstre), jfr side 4:

”Flertallet er enig i at dagens lov var ment å skulle omfatte tamrein på beite og er enig i at det på grunn av den usikkerhet som har oppstått, er behov for å presisere dette. Flertallet mener imidlertid at dette kan imøtekommes uten å ta inn ny § 5 a siste ledd [dvs nr 4], men at det i § 5 a første ledd blir presisert at også tamrein  på beite omfattes av tilsynsplikten. ”

Mindretallet tok også utrykkelig avstand fra Regjeringens forslag, og viste til at ”denne problemstillingen må underlegges en bred politisk behandling som kan munne ut i løsninger på denne problemstillingen som alle aktører kan slutte seg til”. Det ble videre vist til at eventuelle endringer i dyrevernloven i forhold til stell og tilsyn av dyr på beite må behandles i forbindelse med Stortingets behandling av en evaluering om forebyggende tiltak.

Som kommentar til denne mindretallsmerknaden viste komiteens medlemmer fra Fr.P og Høyre, som begge tilhørte flertallet, til sine respektive Dokument:8-forslag om rovdyrspørsmål.

Det hører med til historien at et bredt flertall i Stortinget gjennom behandlingen av disse dokument:8 forslagene, jfr Innstilling S. nr 112 og 113 (2000-2001) 25. januar i år, uttalte følgende:

”(…) det har gått drøyt 3 år siden Stortinget behandlet forrige rovdyrmelding. Flertallet vil peke på at det i denne tidsperioden er igangsatt en rekke tiltak i tråd med Stortingets vedtak for å begrense skadenivået og dempe konfliktene mellom bufe og rovdyr. Disse tiltakene er av en slik karakter at de må få virke en tid før man kan trekke en konklusjon i  forhold til prinsippene i Innst. S nr 301 ( 1996-97) er oppfylt slik Stortinget forutsatte. Flertallet finner det imidlertid naturlig at en slik evaluering og helhetlig gjennomgang av erfaringene siden 1996-97 blir foretatt, og mener derfor at  det senest innen utgangen av 2003 bør fremmes en ny Stortingsmelding om rovdyrforvalt-ningen ”. (uthevet her).

Det kan etter dette konstateres at Landbruksdepartementets forslag om å pålegge dyreholder som har ansvaret for dyr på utmarksbeite plikt til å iverksette tiltak for å hindre rovdyrtap ble forkastet av Stortinget.

Det er USS’ syn at Landbruksdepartementets forslag til nye forskrifter innebærer en gjenopptakelse av den saken Landbruksdepartementet for kort tid siden ikke fikk Stortingets tilslutning til.

3.         Landbruksdepartementets og Miljøverndepartementets brev 2. juni 2000

Statens Dyrehelsetilsyn har vedlagt forskriftsutkastet et brev fra Landbruks­departementet og Miljøverndepartementet av 2. juni 2000 til Statens Dyrehelsetilsyn hvor det som følge av rovdyrproblematikken påpekes et behov for et tettere samarbeid mellom dyrevern nemndene og fylkesmannen. I brevet fremgår det bla følgende.

”Lovgiver har ikke nevnt rovdyrproblematikken ved utarbeidelsen av dyrevernloven. Dette kan ha sammenheng med at det fantes så store rovdyr ved tilblivelsen av dyrevernloven. Uttalelsen [ i lovforarbeidende] ”Hvor utegående dyr kan bli utsatt for særlige farer, må tilsynsplikten skjerpes” er imidlertid generell. Det er ikke noe som tyder på at det sondres etter årsaken til farene. Det er derfor naturlig å forstå forarbeidene slik at eier/innehaver av dyr plikter å sørge for et skjerpet tilsyn i rovdyrutsatte områder”

Med dette ønsket departementet å klargjøre at dyrevernloven også gir hjemmel for tiltak overfor bufeeiere i forbindelse med rovdyrskader. Som det fremgår ovenfor sluttet ikke Stortinget seg til forslaget.

Det er oppsiktsvekkende at dette brevet er vedlagt forskriftforslaget, men at lovendringssaken  fra høsten 2000 og stortingsvedtaket om ny rovdyrmelding fra 25. januar 2001 ikke er nevnt med ett ord.

4.         Konklusjon

På bakgrunn av det ovenstående vil USS kreve at forskriftsforslaget i § 3 a tredje ledd endres slik at ”rovdyrangrep” fjernes. Dyrevernloven gir ikke hjemmel for til å nedlegge beiteforbud i områder med rovdyr.

Med vennlig hilsen

Utmarkskommunenes Sammenslutning

Reidar Åsgård”