| USS-nytt nr 6/2006 (2006.03.20) Beitesaken i Rendalen – orientering |
| Partene som driver sauehold, har alle tradisjonelt utmarksbeite i det området i Rendalen kommune som omtales Koppangreviret. Som følge av at norske myndigheter har besluttet å øke ulveforekomsten i norsk fauna, har ulvefamilier de senere år hatt tilhold i dette området. De første årene etter etablering av ulv, har beitebrukerne motvillig – etter anmodning av statlige myndigheter med lovnad om at dette skulle være et kortvarig tiltak – skaffet alternativt beiteland til sommerbeite mot økonomisk kompensasjon. I forkant av beitesesongen 2002 fikk imidlertid partene opplyst at de tilgjengelige budsjettmidler var begrenset i forhold til tidligere år, og at man derfor ikke kunne benytte innmarksbeite i samme omfang som tidligere.
Kort tid etter påbegynt saueslepp, gikk ulven til angrep og forårsaket sauetap hos en av partene på tross av døgnkontinuerlig tilsyn. Fylkesmannen i Hedmark besluttet i samråd med Direktoratet for naturforvaltning at dette ikke nødvendiggjorde akutte tiltak som nedsanking eller forbud mot ytterligere slepp verken for den ene parten eller for sakens øvrige parter. ”Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål”. Forbudet mot å bruke gårdens utmarksbeiter hadde varighet så lenge det var revirhevdende ulv i området. Vedtaket innebar at nesten 4000 sau måtte holdes på innmarksbeite. Ettersom partene selv ikke hadde tilgjengelig areal til slik beitebruk, var de av den oppfatning at staten måtte bekoste utgiftene til å leie dette samt erstatte de merkostnader som er forbundet med bruk av innmarksbeite. Staten var imidlertid ikke villig til å dekke mer enn et ubetydelig beløp, hvilket medførte at partene ved stevning den 3. mars 2004 saksøkte staten v/ Landbruks og Miljøverndepartementet med krav om erstatning for ugyldig forvaltningsvedtak ettersom de var av den oppfatning at dyrevernnemnda ikke hadde kompetanse til å fatte slikt vedtak som innebar forbud mot gårdens utmarksbeiter grunnet fare for rovdyrangrep slik dyrevernnemnda hadde lagt til grunn. Partene vant frem i Nord-Østerdal tingrett og ble tilkjent erstatning. Staten anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 14. november 2005 frifant staten for kravet om erstatning og påla saueeierne å dekke sakens omkostninger for begge instanser. Lagmannsretten la til grunn at dyrevernloven § 2 gir dyrevernnemndene den nødvendige kompetanse til å forby utmarksbeite på ubestemt tid dersom det er fare for rovdyrangrep og at dyreeier ikke har krav på å erstatning for det tap den enkelte da blir påført. Saueeierne er av den oppfatning at dyrevernloven ikke går så langt at dyreeier må oppgi bruken av utmarksbeite grunnet fare for rovdyrangrep på ubestemt tid, og har derfor påanket avgjørelsen til Norges Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nylig besluttet å slippe saken inn for behandling i Høyesterett, og saken vil ventelig komme opp høsten 2006. Spørsmål om dyrevernnemndenes kompetanse til å forby bruk av utmarksbeite ved rovdyrangrep har versert i flere år. Flere interesseorganisasjoner, herunder USS, har hele tiden hevdet at dyrevernloven § 2 ikke går så langt at man er forpliktet til å avstå fra bruk av tradisjonelt utmarksbeite. Saken er derfor prinsipiell, og utfallet vil få betydning for alle som driver bufehold i rovdyrutsatte områder. Eventuelle spørsmål kan rettes til epost: anita.wirak@hjort.no |
USS-nytt nr 6/2006 Beitesaken i Rendalen - orientering
Saken gjelder krav om erstatning for tap som følge av at dyrevernnemnda i Rendalen kommune i 2002 fattet nedsankingsvedtak som innebar forbud mot bruk av utmarksbeite til sauehold på ubestemt tid.