USS-nytt nr 15/2004 Medhold i beitesaken mot staten

Saken hadde sin bakgrunn i at dyrevernnemnda i Rendalen kommune sommeren 2002 fattet et akutt nedsankingsvedtak som innebar forbud mot fortsatt bruk av utmarka til beitebruk.
Vedtaket innebar at all sau måtte holdes på innmarksbeite, og fravær av egne innmarksbeiter nødvendiggjorde leie med de ekstrakostnader dette medførte.

Saksøkerne gjorde gjeldende at staten måtte være erstatningsansvarlig for det økonomiske tapet saksøkerne led på 2 grunnlag;

Prinsipalt ble det gjort gjeldende at dyrevernloven ikke hjemler forbud mot bruk av egne utmarksarealer, slik at vedtaket måtte anses ugyldig.
Subsidiært ble det gjort gjeldende at et slikt forbud representerer en så sterk rådighetsinnskrenkning som staten ikke erstatningsfritt kan gjøre etter prinsippet i grunnlovens § 105.

Nord-Østerdal tingrett har nå avsagt dom i saken, hvor saksøkerne har fått medhold i følgende:

At staten v/ Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap saksøkerne påføres som følge av forbud mot bruk av eksisterende utmarksbeiter.
At staten ved de samme departementer er forpliktet til å betale saksøkerne i alt kr 2.267.310,-

Når det gjaldt begrunnelsen, var retten av den oppfatning at saksøkerne i året 2002 hadde plikt å aksjonere for å hindre ytterligere massive ulveangrep dette året, og at det ikke forelå andre alternativer enn å fjerne sauen fra beiteområdet. Når dette var forholdet, hadde også dyrevernnemnda kompetanse til å treffe vedtaket. Men retten kom til at dyrevernnemnda hadde gått for langt når det ble truffet et vedtak med virkning for en ubestemt fremtid, og at loven derfor ikke hjemlet et slikt vedtak. Erstatning etter dette grunnlaget ble imidlertid allikevel ikke tilkjent idet retten var av den oppfatning at det forelå såkalt unnskyldelig rettsvillfarelse. At dyrevernnemnda kun hadde fulgt den lovforståelse som departementene hadde hatt, kunne den ikke klandres for.

På denne bakgrunn måtte retten ta stilling til hvorvidt staten var erstatningsansvarlig etter prinsippet i Grunnlovens § 105, hvilket retten svarte bekreftende på. Nedenfor angis i stikkords form de momenter som ble vektlagt:

Inngrepet hadde vesentlig betydning for saueeierne fordi forbudet rettet seg mot utnyttelse av eiendommen til gammel og tradisjonell landbruksnæring
Forbudet går lengre enn ved etablering av verneområder etter naturvernloven
Formålet med forbudet mot bruk av utmarksarealene skyldes at de politiske myndigheter ønsker å opprettholde en levedyktig stamme av de store rovdyra. ”Det forhold av myndighetenes bevisste valg medfører inngrep i mulighetene for å fortsette gammel næringsvirksomhet, taler for et offentlig erstatningsansvar”
Forbudet rammer en liten gruppe av landets befolkning
Politikerne har selv fremholdt behovet for klare erstatningsordninger

”Retten finner at det etter denne gjennomgang er sterkt urimelig at de berørte saueeiere selv skal måtte bære det økonomiske tap ved å innrette seg etter den vedtatte rovdyrpolitikken. Det naturlige må være at fellesskapet bærer ekstrautgiftene ved den relativt nye politikk lovgiveren på dette området har lagt opp til. En er dermed av den oppfatning at saksøkerne må anses å ha et rettskrav på erstatning for sine merutgifter ved å måtte avstå fra bruk av utmarksbeite, og at dette også i stor utstrekning må antas å ha vært myndighetenes syn. Dette krav må anses å omfatte det reelle økonomiske tap som består hos den enkelte saksøker. Kravet om fastsettelsesdom for et slikt erstatningskrav for tap i fremtiden blir derfor tatt til følge”.

Saken har reist prinsipielt viktige problemstillinger som ikke tidligere er belyst i rettsvesenet, og det er gledelig at retten nå har fastslått at fellesskapet må bære kostnadene ved rovdyrpolitikken.

Rovviltpolitikken har alltid vært en viktig sak for USS, herunder spørsmålet om dyrevernnemndas kompetanse. Resultatet vil derfor ha betydning for alle som nektes å bruke utmarka til beite i rovdyrutsatte områder.