USS-nytt nr 11/2005 NOU 2004:28 Naturmangfoldloven - USS høringsuttalelse

Det vises til overnevnte utredning med forslag til ny naturmangfoldlov. Nedenfor følger høringsuttalelsen fra Utmarkskommunenes Sammenslutning, vedtatt i landsstyremøte 3. juni 2005.

Utmarkskommunenes Sammenslutning – USS – har 65 medlemskommuner spredt over hele landet. USS har til formål å ivareta medlemskommunenes interesser i alle spørsmål knyttet til forvaltning av store utmarksområder. Hovedoppgaven er å styrke det lokale selvstyret i slike saker og bedre samspillet mellom hensynet til natur- og miljøvern og lokal næringsutvikling, innenfor rammene av en bærekraftig utvikling og livskraftige lokalsamfunn.

Høringsuttalelsen består av en generell del, pkt 1 hvor USS’ prinsipielle syn på forslaget til ny naturmangfoldlov kommer til uttrykk, og en spesiell del, pkt 2 hvor de enkelte lovforslag kommenteres nærmere.

På en rekke områder har USS ingen bemerkninger til de forslag som er fremmet. Med det omfang utredningen har, og for å øke tilgjengeligheten av høringsuttalelsen, er uttalelsen konsentrert om de spørsmål og forslag hvor USS har et avvikende syn fra utvalget.

1. USS’ prinsipielle syn på NOU 2004:28

USS er enig i at det er behov for et lovverk ”som gir gjennomgående hovedprinsipper for vern og bruk av biologisk mangfold, uavhengig av hvilken samfunnssektor det er tale om”, jfr utredningen s. 37. Det er i tråd med USS-kommunenes erfaring at ”Natur- og ressurs-forvaltningen står i dag overfor store nye utfordringer som det eksisterende regelverket ikke tar høyde for,” slik det heter i regjeringens mandat for utvalget gjengitt på s. 57. Dels har de økonomiske interesser rundt utnyttelsen av naturressursene økt kraftig i de senere tiår, og dels har tapet av det biologiske mangfoldet tiltatt. Som utvalget understreker, er dette internasjonale utviklingstrekk, og som en følge av dette og at stadig flere påvirkningsfaktorer på naturmiljøet er av internasjonal karakter, er det en selvfølge at norske regler på området tilpasses den internasjonale rettsutviklingen. USS vil likevel påpeke at Norge på mange måter fremstår i bedre balanse mht biologisk mangfold enn de fleste land på kontinentet, og at det derfor ikke vil være riktig ukritisk å legge til grunn de virkelighetsbeskrivelser som f. eks gis av EU om hvorledes den europeiske naturmiljøtilstanden er. – USS savner en bedre understreking av dette fra utvalgets side.

1.1. Utredningen er for svak på virkemidler for bærekraftig bruk

I forslaget til formålsparagraf heter det at ”Loven har til formål å sikre ved vern og bærekraftig bruk at naturen (…) tas vare på for fremtiden.” Utvalget viser fortjenestefullt til at FN-konvensjonen om biologisk mangfold gir uttrykk for at vern og bruk ikke nødvendigvis er motsetninger, jfr s. 148, og at det har pågått en utvikling i internasjonal rett der ”skillet mellom vern og ikke-vern ikke lenger anses som så sentralt, men der man sikter mot virkemiddelbruk over en skala fra streng totalfredning til aktiv bruk i menneskeskapte økosystemer.”

Dette mer moderne miljørettslige utgangspunktet samsvarer fullt og helt med USS formålsparagraf slik denne ble vedtatt i 1996, og USS ser med tilfredshet på at også utvalget fastslår dette som sitt syn.

USS savner likevel en anvisning på flere og mer konkrete virkemidler for å virkeliggjøre dette miljørettslige utgangspunktet.

Det ligger mange iboende interessemotsetninger mellom den enkelte eier/bruker av naturmiljøet og det berørte lokalsamfunn på den ene siden, og hensynet til det biologiske mangfoldet på den andre siden. Det er USS syn at bare gjennom en økt forståelse av verneverdiene hos den enkelte bruker/forvalter, kan verneverdiene tas vare på for fremtiden. En av de største utfordringer rundt vernepolitikken i Norge, er å snu oppfatningen av at vernet representerer noe negativt til at vernet kan representere noe positivt for de som blir direkte berørt av det, enten som grunneier/bruker eller som lokalsamfunn. Det har vært to hovedgrunner til den rådende negative holdningen lokalt: for det første har vernepolitikken i for stor grad hatt preg av statlig overstyring av det lokalpolitiske nivå. For det andre har vernepolitikken vært for unyansert i form av et absolutt vern uten særlig rom for bruk av verneområdet.

Det er alminnelig erkjent at konfliktnivået rundt dagens vernepolitikk er for høyt. Dette er slått fast ved en rekke anledninger i de senere årene, eksempelvis av komitéflertallet i Innst. S nr 46 (2003 – 2004) om Rikets miljøtilstand, hvor det uttales at ”..hovedutfordringen i det videre vernearbeidet blir å redusere konfliktnivået,(…).”

En reduksjon i konfliktnivået er ikke bare nødvendig av hensyn til de berørte borgere og lokalsamfunn, men også for å oppnå at de vernebehov som foreligger blir tatt vare på på lang sikt. Det er USS grunnholdning at vern uten lokal forankring ikke lar seg gjennomføre, uansett hvilke håndhevingsorganer og sanksjoner som måtte bli vedtatt.

USS savner en grundig drøfting av dette temaet i utredningen, og ser det som en svakhet at de lovforslag som fremmes ikke i større grad har fanget opp denne viktige problemstillingen. USS vil derfor i det følgende fremme noen konkrete forslag til virkemidler, som departementet bes vurdere i det videre arbeidet med ny naturmangfoldlov.

A) Nærhetsprinsippet bør systematiseres bedre i naturforvaltningen

Blant annet i FN-konvensjonen om biologisk mangfold er betydningen av nærhet til naturressursene understreket som et viktig bidrag til en bærekraftig forvaltning, fordi nærhet vurderes som en viktig faktor for å skape eierforhold og ansvarsfølelse og fordi de nærmeste innehar den beste kunnskap om naturen og dens virke. (Se utredningen s. 150) Utvalget har selv påpekt dette hensynet, bla slik på s. 570:

”For eksempel kan nærhet og lokalkunnskap være viktige fortrinn i saker der økosystemtilnærming skal legges til grunn. (…) Positive ringvirkninger vil også kunne oppnås dersom økt ansvar generer økt engasjement og interesse for ivaretakelse av miljøhensyn.”

Denne viktige erkjennelsen av lokal medvirkning i vernearbeidet ses det dessverre for lite spor av i utvalgets konkrete forslag til lovbestemmelser.

Som et ledd i behandlingen av forslaget til ny naturmangfoldlov, bør departementet iverksette et arbeid for i større grad å systematisere kommunenes rolle i natur- og miljøforvaltningen. I utvalgets mandat ble spørsmålet om ansvarsdelingen mellom stat og kommune holdt utenfor, men det ble vist til at ”En viktig rettesnor for utvalgets arbeid er likevel at mye av forvaltningen av det biologiske mangfold kommer til å skje i kommunene.” (s. 58)

Norge har en kommunestruktur som er vel egnet til å praktisere nærhetsprinsippet i natur- og miljøforvaltningen. Nettopp gjennom den nærhet til naturressursene som mange lokalsamfunn føler og gjennom den særnorske allemannsretten, er det ikke bare grunneiere og rettighetshavere som har et eierskap til naturressursene, men også vedkommende kommune.

Det pågår i dag flere prøveprosjekter med kommunal forvaltning innenfor natur- og miljøforvaltningen, blant annet for så vidt gjelder forvaltningen av større verneområder og forvaltningen av motorferdsel i utmark. Ved behandlingen av den siste rovviltmeldingen understreket et flertall på Stortinget betydningen av det lokalpolitiske nivåets rolle.

Det er et åpenbart behov for en systematisk gjennomgang av det lokalpolitiske nivås rolle i naturforvaltningen.

B) Det bør utarbeides en handlingsplan/stortingsmelding for bærekraftig bruk av verneområder

Den økte satsingen i de senere år på nye større verneområder har aktualisert spørsmålet om bruk av verneområdene f. eks til reiseliv og turisme. Det er en kjent sak at mange andre land har en helt annen gjennomtenkt politikk knyttet til bærekraftig bruk av verneområdene.

USS er kjent med at fire stortingsrepresentanter fra SV den 11.mai 2005 fremmet forslag i Dokument nr 8:88 om ”en handlingsplan for bærekraftig bruk av vermeområder i Norge.”

USS er enig i at det er behov for en slik handlingsplan eller stortingsmelding, og anser det hensiktsmessig at dette arbeidet samordnes med prosessen rundt forslaget til ny naturmangfoldlov.

C) Forvaltningsplaner bør utarbeides samtidig med vernevedtaket

Forvaltningsplaner inneholder rammer og retningslinjer for bruk av et verneområde. Når utvalget på s. 386 omtaler forvaltningsplaner som ”et praktisk hjelpemiddel for å opprettholde og fremme verneformålet” er det både for snevert og misvisende, men illustrerer kanskje at utvalget ikke helt har tatt inn over seg det dualistiske naturvernsynet (vern og bruk) som preger FN-konvensjonen om biologisk mangfold, jfr ovenfor.

Det er for svært få verneområder i dag utferdiget forvaltningsplaner. Slike forvaltningsplaner vil for de berørte kunne være et viktig hjelpemiddel til økt forståelse av hvilke rådighetsreguleringer et vernevedtak kan innebære, men vil også for vernemyndighetene være et hjelpemiddel til nærmere avklaring av hvilken bruk verneformålet tåler. Uten en prosess rundt dette spørsmålet, vil vernesakene ofte bære preg av den klassiske vernetanken med absolutt vern, i stedet for det moderne miljørettslige prinsipp som er beskrevet ovenfor, ”where conservation and use are seen in context..”, slik det heter i FN-konvensjonen.

Det er USS syn at mangel på forvaltningsplaner har bidratt sterkt til det konfliktnivået vi har sett i norsk naturvernpolitikk frem til i dag. Det er USS syn at det bør vedtas i lovs form at forvaltningsplaner skal utarbeides og vedtas samtidig med vernevedtaket.

Utarbeidelse av forvaltningsplan vil naturlig følge av en grundigere dokumentasjon av verneverdiene og av en bedre kartlegging av igangværende bruk, som utvalgets forslag ellers legger opp til..

USS kan ikke se at utvalget har fremmet forslag i denne retning. I forslaget til § 35 om landskapsvernområder er det foreslått i tredje ledd at ”det senest samtidig med vedtak om vern etter første ledd (skal) legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet.” Det er igjen illustrerende at utvalget bare fremmer forslag om skjøtselsplan – som isolert ivaretar vernehensynet – og ikke samtidig fremmer forslag om forvaltningsplan – som også kan avklare annen bruk av verneområdet.

1.2. Det er behov for en samordning av prosessene med ny naturmangfoldlov og ny plan- og bygningslov

I Miljøverndepartementet ligger for tiden to store lovsaker – NOU 2003:14 Planlovutvalgets innstilling II og NOU 2004:28 Ny naturmangfoldlov. I Planlovutvalgets forslag heter det bl.a på s. 239:

”Loven er sektorovergripende. Det overordnede formål er å fremme bærekraftig utvikling.”

I forslaget til ny naturmangfoldlov uttaler utvalget på s. 37:

”Naturmangfoldloven vil være en overordnet lov i den forstand at den skal gjelde på alle samfunnsområder. Samtidig vil den gjelde side om side med annen ressurslovgivning.”

Ny naturmangfoldlov og ny planlov vil være de viktigste arealforvaltningslover i fremtiden, og de vil begge gi prosessuelle og materielle bestemmelser av betydning for den øvrige areallovgivningen og alle arealforvaltningsorganer. Det er videre slik at Planlovutvalget har fremmet forslag til endringer i eksisterende naturvernlov, som naturmangfoldloven skal erstatte, og Biomangfoldlovutvalget har fremmet forslag til endringer i plan- og bygnings-loven, som Planlovutvalget foreslår erstattet med nye regler.

Både Planlovutvalget og Biomangfoldlovutvalget har påpekt det dualistiske naturnvernsynet (vern og bruk) som idépolitisk grunnlag for sine forslag. I Planlovutvalget er dette kommet til uttrykk slik på s. 310:

”Utvalget er opptatt av å finne virkemidler som muliggjør fortsatt utvikling i utmarksnæring og nye former for landbruksavledet landbruksnæring, men som også sikrer jordvernet og viktige naturverdier og beskytter allemannsretten. Strategien vern gjennom bruk er nødvendig for å opprettholde biologisk mangfold og kulturlandskap, og er også sentral i kulturminnevernet.”

USS gir sin tilslutning til en slik presentasjon av de fremtidige utfordringer som Norge står overfor, både for så vidt gjelder naturvern- og arealpolitikken. Uten et intimt samspill både rettslig, administrativt og forvaltningsmessig vil naturvernpolitikken på lang sikt lide skade.

Det er USS syn at Miljøverndepartementet samtidig bør fremme de to forslag til lovendringer til politisk behandling, og at behandlingen også bør samordnes internt i departementet.

2 Kommentarer til de enkelte bestemmelser

§ 4 Bevaringsmål for naturtyper og økosystemer

Utvalget foreslår følgende ordlyd: ”Naturen skal forvaltes slik at mangfold av naturtyper bevares innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosesser som kjennetegner den enkelte naturtype. Økosystemers funksjoner, struktur, produktivitet og dynamikk skal opprettholdes så langt som mulig.”

Om uttrykket ”bevaring” uttales på s.579: ”Ordet ”bevares” angir ikke noen frysing av tilstanden og skal tolkes slik at det gir rom for naturlig utvikling og for menneskepåvirket utvikling i de ustrekning slik utvikling er i tråd med formålet etter §1.”

Det er USS syn at uttrykket ”bevare” er egnet til å misforstå, og at utvalgets viktige presisering i premissene ikke lar seg lese inn i dette uttrykket. USS viser til at bestemmelsen også retter seg mot den enkelte borger og ikke bare forvaltningsorganer, og at lovgiver da bør være påpasselig med at innholdet av en lov i størst mulig grad kan forstås direkte av lovteksten.

USS foreslår følgende tilføyelse: ”Naturen skal forvaltes slik at mangfoldet av naturtyper bevares og utvikles (…)”

Overskriften foreslås endret til ”Bevarings- og utviklingsmål..”

§ 6 Generell aktsomhetsplikt

Første ledd foreslås slik: ”Enhver skal i sin virksomhet søke å gjøre seg kjent med hvilket biologisk mangfold som blir berørt av den, og ta hensyn til det biologiske mangfold når virksomheten utøves, i tråd med målene i §§ 4 og 5 og prinsippene i §§ 8 til 11. Har offentlig myndighet gitt tillatelse til virksomheten, skal det legges vekt på forutsetningene for og innholdet i tillatelsen når det avgjøres om aktsomhetsplikten er oppfylt.”

Denne bestemmelsen retter seg direkte mot den enkelte borger, alle virksomheter og det offentlige. I begrunnelsen for formuleringen i annet punktum hvor det foreligger en offentlig tillatelse for virksomheten, heter det i utredningen s. 581 at den ansvarlige må kunne ”ta utgangspunkt i at aktsomhetsplikten er oppfylt dersom forutsetningene for og innholdet i tillatelsen er fulgt.”

USS kan ikke se at denne bestemmelsen er tilstrekkelig klargjørende i de tilfelle det foreligger en lovlig tillatelse for virksomheten. Det alminnelige utgangspunktet bør være at dersom en virksomhet bygger på en offentlig tillatelse, drives og har virkninger i tråd med den og dens forutsetninger, er aktsomhetsplikten oppfylt.

På denne bakgrunn foreslår USS følgende formulering: ”Har offentlig myndighet gitt tillatelse til virksomheten, er aktsomhetsplikten i utgangspunktet oppfylt dersom forutsetning-ene for tillatelsen fremdeles er til stede og virksomheten ikke har ført til andre virkninger enn antatt.”

§7 Kunnskapsgrunnlag

Utvalget foreslår: ”Myndighetsutøving som berører det biologiske mangfold skal i størst mulig omfang bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon og naturtypers økologiske tilstand.”

Om uttrykket ”vitenskapelig” uttaler utvalget på s. 582: ”Den kunnskapen som fremskaffes og som myndighetene skal bygge på i sitt arbeid skal være ”vitenskapelig”, noe som i alle fall innebærer at den skal være dokumenterbar.”

Det er USS syn at lovforslaget i forhold til intensjonene er misvisende når uttrykket ”vitenskapelig” benyttes, men i premissene oversettes med ”i alle fall (…) dokumenterbar.”

Forslaget til § 7 inneholder krav til saksbehandlingen ved myndighetsutøvelse. Dersom det grunnlaget for myndighetsutøvelsen som er pålagt i denne bestemmelsen ikke er ivaretatt, kan saksbehandlingen gjøres til gjenstand for klage og grunnlag for innvending mot at vedtak overhodet treffes. Med uttrykket ”vitenskapelig” – som i daglig tale må forstås som noe strengere enn ”dokumenterbar” – kan som selvstendig innsigelsesgrunnlag hevdes at kunnskapen ikke er faglig nok fundert.

USS foreslår følgende endring: ”Myndighetsutøving som berører det biologiske mangfold skal i størst mulig omfang bygge på dokumenterbar kunnskap..”

§ 11 Miljøpåvirkeren skal betale

Utvalget foreslår: ”Tiltakshaveren skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmiljøet som tiltaket volder.”

Utvalget viser til at forslaget er i tråd med internasjonal rett og at det allerede er lovfestet i forurensningsloven § 2 nr 5.

Utvalget nevner ikke at det i forurensningsloven §8 er inntatt begrensninger i plikten til å unngå forurensninger. Det fremgår av denne bestemmelsen at ”Vanlig forurensning fra fiske, jordbruk og skogbruk mv og fra boliger, fritidshus, kontorer (…) er tillatt etter denne lov (…).”

USS går ut fra at utvalget med forslaget til § 11 ikke har ment å endre rettstilstanden i forurensningsloven. Særlig under henvisning til at naturmangfoldloven er ment å være sektorovergripende, er det viktig at forslaget til § 11 får en henvisning til forurensningsloven §8.

Kapittel III Artsforvaltning

I forslaget til nye bestemmelser i dette kapitel foreslås flere av bestemmelsene i dagens viltlov erstattet med nye bestemmelser i naturmangfoldloven. USS er skeptisk til flere av de forslag som fremmes, bla at det generelle fredningsprinsippet i dagens viltlov § 3 og erstatningsbestemmelsen ved rovdyrskader i §12 flyttes over i naturmangfoldloven.

Viltloven henvender seg ikke bare til forvaltningen, men pålegger private borgere rettigheter og plikter. Loven er godt innarbeidet som sektorloven for viltforvaltningen, og USS reiser spørsmål om hensiktsmessigheten av de regeloverføringer utvalget foreslår.

USS har ingen innvendinger til forslaget om at det i viltlovens § 1 inntas en henvisning til at viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven. For ordens skyld nevnes at USS forstår utvalget slik at annet ledd i § 1 blir stående, hvoretter ”Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.”

USS er ikke enig i den endring som foreslås i viltloven § 3 første ledd, hvor det generelle fredningsprinsippet tas ut av loven og føres over i naturmangfoldloven. Dersom man skal fortsette med en egen lov om viltforvaltningen – med tittel endret til lov om jakt og fangst av vilt – bør loven som i dag innledes med det generelle fredningsprinsippet.

§ 35 Nasjonalparker og § 36 Landskapsvernområder

Utvalget foreslår nye bestemmelser om nasjonalparker og landskapsvernområder. Under henvisning til USS’ generelle kommentarer om forvaltningsplan ovenfor, fremmer USS forslag til følgende tilføyelse i begge bestemmelser:

”Senest samtidig med vedtak om vern skal det fremmes forslag til forvaltningsplan for verneområdet. Forvaltningsplanen skal inneholde bestemmelser om bruk av og tilgang til verneområdet, herunder om videreføring av igangværende bruk, jakt og fiske, turistmessig bruk og saksbehandlingsregler ved søknader om bestemte tiltak.”

§ 40 Saksbehandling

Bestemmelsen inneholder utvalgets forslag til saksbehandlingsregler ved gjennomføring av et vernevedtak og forutsetter en nært samarbeid med den berørte kommune.

Kommunene har allerede i dag omfattende oppgaver i forbindelse med gjennomføringen av større verneplaner, både som representant for offentlige interesser og som representant for det berørte lokalsamfunn. Selv om kommunene etter Miljøverndepartements Rundskriv T-3/99 er trukket mer med i verneprosessene enn tidligere, er det en tilbakevendende erfaring i mange USS-kommuner at statlige vernemyndigheter mer gjør bruk av diktat enn dialog i samarbeidet med kommunene. Dette har i mange tilfelle bidratt til at konfliktnivået lokalt er blitt høyere enn nødvendig. Mange kommuner har videre følt seg overkjørt av den naturvitenskapelige sakkyndigheten statens organer besitter.

Som et ledd i det konfliktreduserende arbeidet som USS mener er helt nødvendig for de kommende verneprosesser, ser USS det av stor betydning at kommunene settes i stand til å skaffe seg den nødvendige kompetanse som må til for på selvstendig grunnlag å vurdere de varslede vernebehov og de samfunnsmessige konsekvenser av vern.

På denne bakgrunn fremmer USS forslag til følgende tilføyelse i § 40:

”Utgifter til sakkyndig bistand erstattes de berørte kommuner i den utstrekning det finnes rimelig og anses nødvendig for at kommunen kan ivareta sine interesser”

§ 42 Midlertidig vern

Utvalget foreslår i § 42 adgang til å treffe vedtak om midlertidig vern, for å unngå skade på verneverdier. – USS har ingen innvendinger mot en slik bestemmelse, som også dagens naturvernlov inneholder, men er kritisk til at utvalget ikke foreslår noen tidsbegrensning på det midlertidige vernevedtaket. Utvalget begrunner sin holdning til dette slik, jfr s. 617 i utredningen:

”Fordi det kan være vanskelig å forutberegne vernesakers varighet, og fordi varigheten av en vernesak kan påvirkes av grunneier eller rettighetshaver, er det ikke lagt opp til noen tidsfrist for det midlertidige vernet.”

Samfunnet kan ved enkelte anledninger ha behov for midlertidige tiltak overfor borgerne for å unngå skade på samfunnsgoder av ulik karakter eller vanskeliggjøring av grunnlaget for permanente vedtak. Slike midlertidige vedtak, som ofte skjer på et mer sparsomt faktisk grunnlag og med lavere grad av deltakelse fra de berørte enn de permanente vedtak, har i de senere år vært strammet inn av grunnleggende rettssikkerhetshensyn.

I den Europeiske menneskerettskonvensjonen heter det bl a om Vern av eiendom, art 1:

”Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred.”

Det er USS’ syn at en midlertidig og tidsubegrenset innskrenkning av råderetten over en eiendom av en slik karakter og med et slikt innhold som et vernevedtak kan inneholde, vil kunne stride mot denne bestemmelsen.

I plan- og bygningsloven § 33 om midlertidig forbud mot deling og byggeforbud er det inntatt en tidsbegrensning på 2 år, med adgang til å forlenge fristen ”i særlige tilfelle.”

USS foreslår følgende tilføyelse i § 42:

”Er vernevedtak ikke endelig truffet senest 2 år etter at vedtak om midlertidig vern er truffet, faller vedtaket bort. Dersom særlige sterke grunner foreligger, kan det midlertidige vernevedtaket forlenges med inntil to år.”

§ 44 Skjøtsel av verneområder

Utvalget foreslår: ”I verneområder etter dette kapittel kan miljøvernmyndigheten foreta skjøtsel. Miljøvernmyndigheten kan inngå avtale med grunneieren, interesserte organisasjoner eller andre om å utføre nærmere bestemte skjøtselstiltak.
Som skjøtsel kan foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder merking av området, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep.”

Lovforslaget berører det prinsipielle spørsmålet om det offentliges adgang til fysiske tiltak på annen manns eiendom uten hjemmel i ekspropriasjon eller avtale. USS finner det kritikkverdig at utvalget verken i kommentaren til lovbestemmelsen på s. 618 flg. eller i utvalgets vurdering av skjøtselsbehovet i kap 17.3.3., har funnet grunn til å presisere at de foreslåtte skjøtselstiltak må ses i et slikt prinsipielt lys.

Så vidt USS kan se går utvalgets forslag vesentlig lenger enn dagens skjøtselsregler. Utvalget presenterer forslaget til skjøtselsadgang som tiltak for å ”opprettholde eller eventuelt gjenopprette de verneverdiene som ligger til grunn for et vedtak om områdevern”, jfr sammendraget s. 42. Dette motivet er både klart og aktverdig nok, men spørsmålet er om slike tiltak skal kunne gjennomføres på privat grunn uten avtale med vedkommende grunneier eller vedtak om ekspropriasjon.

Lovforslaget gir rett til skjøtselstiltak fra statens side ”for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet..”

Det er USS syn at forslaget etter ordlyden åpner for vidtrekkende tiltak på privat grunn uten grunneiers samtykke, som åpenbart vil være i strid med Grunnloven § 105. Bestemmelsen er altfor vagt formulert, og vil kunne gi opphav til nye konflikter mellom grunneiere og vern