I dag, tirsdag 9. mars, avsluttet Høyesterett ankeforhandlingene i den såkalte ulvesaken. Ankeforhandlingene varte i fem rettsdager. USS deltok i saken som partshjelper for Staten. WWF er motpart.
Saken for Høyesterett gjaldt anke over Borgarting lagmannsretts dom 29. januar 2020. WWF har saksøkt Staten med påstand om at to klagevedtak fra desember 2017 og ett vedtak fra 2018 fra Klima- og miljødepartementet er ugyldige. Vedtakene gjelder kvoter for lisensfelling av til sammen 31 ulver utenfor ulvesonen.
Det ene klagevedtaket gjelder kvote for lisensfelling av ulv utenfor ulvesonen, men i revir. Kvoten innebærer tillatelse til felling av 16 ulver (senere utvidet til 19) i Julussa- og Osdalen-revirene, nord i Østerdalen. Det andre klagevedtaket gjelder kvote for lisensfelling av 12 ulver utenfor ulvesonen, og utenfor revir (streifvedtaket) i de tidligere fylkene Akershus og Hedmark.
Lagmannsrettens flertall kom til at reviravgjørelsene var ugyldige, men at streifvedtaket var gyldig. USS mener, i likhet med Staten, at samtlige vedtak er gyldige.
Etter USS’ syn innebærer rettssaken en prøving av om det detaljerte forvaltningsregimet for ulv, med soneforvaltning (ulvesone) og bestandsmål (4-6 årlige ynglinger), er lovlig. Forvaltningsregimet for ulv er i uvanlig grad detaljstyrt av Stortinget, i hovedsak gjennom rovviltforlikene med føringer i komitéinnstillinger, som er gjennomført i rovviltforskriften. Både WWF og lagmannsretten ser bort fra Stortingets vedtak og føringer på vesentlige punkter.
Viktige spørsmål i saken er om departementets forståelse av naturmangfoldloven § 18 første ledd bosktav c er korrekt, og om felling etter kvoten truer bestandens overlevelse. USS mener at Stortingets vedtatte forvaltningsregime, med soneforvaltning og bestandsmål, langt på vei besvarer disse spørsmålene. Formålet med lisensfelling, som kvoten gjelder, er nettopp regulering av bestandens størrelse og geografiske utbredelse. WWF hevder at Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen ikke gir plass til slike forvaltningsverktøy. USS mener at både de konkrete vedtakene og forvaltningsregimet som sådan er godt innenfor statenes skjønnsrom etter konvensjonen.
Etter USS’ syn er ikke det sentrale spørsmålet i saken om ulv er i ferd med å bli utryddet fra norsk natur. Saken gjelder hvordan vi best kan sikre ulvens overlevelsesevne på kort og lang sikt i norsk natur, samtidig som vi kan kontrollere bestandens størrelse og begrense ulv til ulvesonen.
På grunn av smittesituasjonen ble anke ankeforhandlingen for Høyesterett gjennomført som digitalt rettsmøte. USS var representert v/advokat (H) Stein Erik Stinessen (bildet). Dom i saken kan forventes rundt påske.