– I stedet for å gjøre noe med årsaken til tapene, krever Mattilsynet at beitenæringene i praksis avvikles. Dette er en ekspropriasjon av beiteretten – uten erstatning. Mattilsynet går langt utenfor sin kompetanse etter dyrevelferdsloven, sier leder i Utmarkskommunenes Sammenslutning, Vigdis Hjulstad Belbo.
Varselet fra Mattilsynet er i strid med prinsippene som ble nedfelt av Høyesterett i den prinsipielle Rendalsdommen (Rt. 2006 s. 1105), hvor grensen mellom dyreeiers ansvar for dyrevelferd ble trukket mot statens ansvar når det underliggende hensynet er å ivareta rovdyrbestanden. Høyesterett fant Mattilsynets vedtak i Rendalssaken å ligge utenfor tilsynets kompetanse, da det var beitenekt på ubestemt tid som i realiteten var begrunnet i naturfredningshensyn (og ikke dyrevelferd).
Høyesterett uttalte:
”Vår rovdyrpolitikk bygger på den oppfatning at den enkelte borger ikke skal påføres omkostninger ved påført skade eller ved tiltak for å forebygge skade (avsnitt 34)(…)Det er etter dette mitt syn at dyrevernnemnda ikke hadde hjemmel for å beslutte – og deretter opprettholde – et vedtak om beiteforbud i utmarken på Vestkjølen og Hanestadkjølen av en slik varighet som ble resultatet i dette tilfellet. I realiteten er det naturfredningshensyn og ikke dyrevernhensyn som har vært årsak til at beiteforbudet ble stående ved lag. Man er da utenfor dyrevernloves ordning med offentlige pålegg for dyreeierens egen regning. (avsnitt 46)”
Da Stortinget vedtok ny dyrevelferdslov i 2009, ble spørsmålet om grensen mellom dyreeiers ansvar for dyrevelferden og statens ansvar ved naturfredningshensyn vurdert på ny. Stortinget gjorde det klart at gjeldende rettstilstand skulle videreføres i den nye loven, slik den var kommet til uttrykk i Rendalsdommen, jf. Innst. O. nr. 56 (2008-2009).
Nedsanking ved akutt fare for rovviltangrep ligger innenfor dyreeiers plikter i henhold til dyrevelferdslovens § 24. Derimot ligger det ikke innenfor dyreeiers plikter etter dyrevelferdsloven å avstå sin beiterett på ubestemt tid grunnet den vedvarende rovdyrsituasjonen. Det er en situasjon som staten har det fulle ansvaret for. Mattilsynets kompetanse til å pålegge beiterestriksjoner etter dyrevelferdsloven går ikke lenger enn dyreeiers plikter etter dyrevelferdsloven, og må begrenses til tidsavgrenset beitenekt ved akutte situasjoner.
I denne saken er det dyreeiere som i snitt over de tre siste år har et tap på over 20 % som står i fare for å fratas sin beiterett på ubestemt tid. Dette er med andre ord en vedvarende rovviltsituasjon som har etablert seg som en følge av rovdyrpolitikken. Likevel pålegges dyreeierne å gjennomføre tiltak i kommende beitesesong med trussel om beitenekt for hele neste års sesong dersom de ikke lykkes i å redusere tapstallene. Dersom man ikke har til hensikt å gjøre noe med rovdyrbestandene i de aktuelle områdene, vil en pålagt beitenekt i realiteten innføres på ubestemt tid – begrunnet i hensynet til å ivareta de etablerte rovdyrbestandene i området. Det er da ingen utsikt til at beitenekten opphører i 2013 eller 2014.
Mattilsynet sier at de ikke har ansvaret for rovviltpolitikken, men bare forholder seg til de dyrevelferdsmessige sidene av saken. Med dette fraskriver Mattilsynet seg et ansvar de har sammen med miljømyndighetene om å samordne seg, slik Stortinget forutsatte ved behandlingen av dyrevelferdsloven, jf. Innst. O. nr. 56 (2008-2009):
”Flertallet påpeker at beiterestriksjoner er et svært inngripende tiltak og at det bare må benyttes når andre tiltak ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. For å oppnå den todelte målsettingen i rovviltforliket, mener flertallet det er avgjørende med god samhandling mellom dyrevelferds- og rovviltforvaltningen. Tiltak for å redusere rovviltfaren må vurderes i saker der beitenekt kan være aktuelt.”
Det er nettopp en slik situasjon som her har oppstått som Stortinget hadde for øye, og de tiltak som må gjennomføres for å kunne opprettholde en rovviltbestand ved siden av utmarksnæringene er det staten – ikke dyreeierne – som har ansvaret for.
Dyreeierne bør henvende seg til fylkesmannen og spørre om hvilke ytterligere tiltak de mener må gjennomføres og be om finansiering av disse tiltakene. Dersom staten ikke tar ansvar for tiltakene i henhold til prinsippet om at den enkelte borger ikke skal bære kostnadene ved vår rovdyrpolitikk, er heller ikke dyreeier rettslig forpliktet til å gjennomføre tiltak som er begrunnet i hensynet til å opprettholde de etablerte rovviltbestandene. Eventuelle vedtak om beitenekt på det grunnlag som Mattilsynet varsler, bør prøves for domstolene.
Her kan du lese:
Mattilsynets brev (udatert, men er mottatt 29. mars 2011)
Infoskriv som er vedlagt Mattilsynets brev
Artikkel i Nationen del 1 og del 2
