Hjem Node Innløsning av festeeiendommer på statsgrunn i Nordland og Troms

Innløsning av festeeiendommer på statsgrunn i Nordland og Troms

I denne artikkelen ses det på retten til innløsning av festetomter på opprinnelig og innkjøpt statsgrunn i Nordland og Troms. Før den konkrete problemstillingen for artikkelen adresseres, gis det litt generell informasjon om statens grunn i Nordland og Troms. En nærmere beskrivelse av statens grunn, både i Nordland og Troms og i Sør-Norge, finnes i egne artikler til venstre i menyen. Oppsummert er situasjonen når det gjelder innløsning av festeeiendom på statsgrunn i Nordland og Troms at det er de alminnelige reglene om innløsning etter bestemmelsene i tomtefesteloven som gjelder. Dette i motsetning til det som er tilfellet i statsallmenninger. Etter tomtefesteloven av 1996 og fjellova av 1975 kan ikke fester kreve å få innløst feste av fritidshus i en statsallmenning. 

1. Statens grunn i Nord- og Sør-norge

Gjennom Statskog SF eier staten et areal på ca. 60 000 km2, som er om lag en femtedel av Norges fastlandsareal. Store deler av dette er utmarksområder. Det går et skille mellom «opprinnelig statsgrunn» og «innkjøpt statsgrunn». Opprinnelig statsgrunn er eiendom som har vært i kongens eie fra gammelt av, og innkjøpt statsgrunn er arealer som staten har kjøpt fra private eiere. Staten eier omtrent 28 000 km2 av landarealet i Nordland og Troms. Dette arealet består omtrent av en halvpart med opprinnelig statsgrunn og en halvpart med innkjøpt statsgrunn.  

I Nordland og Troms finner vi opprinnelig statsgrunn i nordre del av Nordland (nord for Mo i Rana) og i søndre del av Troms. Innkjøpt statsgrunn er i områdene sør for Mo i Rana i Nordland og i nordre deler av Troms.      

I Sør-Norge er all opprinnelig statsgrunn statsallmenninger. Det aller meste av statens grunn i Sør-Norge er opprinnelig statsgrunn. Forvaltning av statsallmenninger er regulert i fjellova av 1975 og statsallmenningsloven av 1992. Landbruks- og matdepartementet (LMD) har så langt nektet kommuner å opprette fjellstyrer for statsgrunnen i Nordland og Troms og sånn sett ikke akseptert at disse områdene kan defineres som statsallmenninger. Dette betyr at den særskilte reguleringen av statsallmenninger som finnes i fjellova og statsallmenningsloven ikke kommer til anvendelse på statsgrunn i Nordland og Troms. USS mener opprinnelig statsgrunn i Nordland og Troms er å anse som statsallmenningsgrunn, men har ikke fått gehør for dette synspunktet fra statlige myndigheter.

2 Innløsning av festetomt

Festetomter kan i utgangspunktet innløses (kjøpes) på nærmere bestemte vilkår som følger av tomtefesteloven § 32. I tomtefesteloven § 34 er det fastsatt en del unntak fra utgangspunktet om rett til innløsning. I annet ledd i bestemmelsen heter det:

«Ved krav om innløysing av ei festetomt til bustadhus eller fritidshus som høyrer til ein bygdeallmenning, kan bortfestaren i staden tilby festaren lenging på same vilkår som før etter § 33. Det same gjeld ved krav om innløysing av ei festetomt til fritidshus som høyrer til ein statsallmenning eller til Finnmarkseigedomens grunn i Finnmark.» (understreket her)
 
Det følger av bestemmelsen at innløsningskrav for festetomt til fritidshus som hører til en statsallmenning eller Finnmarkseiendommen, kan avvises av bortfester mot at festet forlenges i stedet. Den samme begrensingen gjelder ikke for festeeiendommer som befinner seg på statens grunn i Nordland og Troms, all den tid statlige myndigheter ikke anerkjenner disse områdene som statsallmenninger. Her kan festetomt til bolighus og fritidshus innløses etter vilkårene som fremgår av de alminnelige reglene i tomtefesteloven.

Rettstilstanden for innløsning av festeeiendommer i statsallmenninger før endringene i tomtefesteloven og fjellova i 2006, var at fester kunne kreve innløsning etter de alminnelige bestemmelsene i tomtefesteloven. Loven skilte den gang ikke mellom innløsning av fritidseiendom og boligeiendom. Etter lovendringene i 2006 ble reglene om innløsning strammet inn, og dagens ordning ble innført.

I forarbeidene til endringsloven fra 2006, Ot.prp.nr.78 (2005-2006) s. 14, er det er vist til at: 

 «[b]rukstilhøva og det uheldige ved oppstykking talar mot ein rett til innløysing utan atterhald her». 

Her fremgår det at hensynet til bruksrettshavere og det å unngå oppstykking av statsallmenningene taler mot innløsning uten begrensninger. Disse hensynene gjør seg også gjeldende for statsgrunn i Nordland og Troms, da innløsning også ville kunne påvirke bruksrettshavere, og føre til oppstykking i disse områdene. Det er med andre ord ingen god grunn for å skille mellom adgangen til å kreve innløsning i statsallmenninger og i statsgrunn i Nordland og Troms.

I departementets merknader til høringsuttalelsene, på s. 18, uttales det:

«Departementet kan ikkje sjå at det er grunn til å gå inn på spørsmålet om det er statsallmenningar i Nordland og Troms, jf. høyringsfråsegna frå mellom andre Norges Bondelag. Lovforslaget gjer ikkje anna enn å føre rettstilstanden attende til det som gjaldt før lovendringa i 2004 for tomter til fritidshus i statsallmenning. Det er eit rettsbruksspørsmål, ikkje eit lovtolkingsspørsmål, om eit areal eigd av staten reint faktisk er statsallmenning eller ikkje.»
 
Departementet tar med dette ikke særskilt stilling til om det bør gjelde tilsvarende begrensning ved retten til innløsning av festetomter til fritidshus på statsgrunn i Nordland og Troms. Uttalelsene utelukker ikke at det er deler av statsgrunnen i Nordland og Troms som kan defineres som statsallmenningsgrunn. I så tilfelle ville fjellovens regler komme til anvendelse også på disse områdene.

3  Samerettsutvalg II, NOU 2007:13

Innstillingen til Samerettsutvalg II, NOU 2007:13, ble avgitt i desember 2007. Et bredt flertall i utvalget fremmet forslag om at også statens utmarksområder i Nordland og Troms skulle underlegges en modell med lokal forvaltning og medvirkning, slik tilfellet er for statsallmenninger i Sør-Norge. Modellen flertallet foreslo bygger på prinsippene i fjelloven, men var tilpasset de særlige forhold som gjør seg gjeldende i Nordland og Troms. Du kan lese mer om samerettsutvalgets innstilling i egen artikkel til venstre i menyen.

3.1 Samerettsutvalg II om rett til innløsning av fritidseiendommer på statsgrunn i Nordland og Troms  

Utvalget omtalte adgangen til å kunne innløse fritidseiendommer på s. 731 i innstillingen, under punkt 14.8.10.3:

«Utvalgets oppfatning er således at det bør gis et tilsvarende unntak for innløsning av festetomter på all grunn i Nordland og Troms som i dag betegnes som opprinnelig og innkjøpt statsgrunn som det som gjelder for statsallmenningene […]»

Utvalgets oppfatning i spørsmålet om innløsning er at det samme unntaket som gjelder for statsallmenninger og på Finnmarkseiendommen skal få anvendelse for all statsgrunn i Nordland og Troms (opprinnelig så vel som innkjøpt).

Forslaget til Samerettsutvalg II er så langt ikke fulgt opp.

4 Situasjonen i dag

Oppsummert er situasjonen når det gjelder innløsning av festeeiendom på statsgrunn i Nordland og Troms at det er de alminnelige reglene om innløsning etter bestemmelsene i tomtefesteloven som gjelder. Dette i motsetning til det som er tilfellet i statsallmenninger. Etter tomtefesteloven av 1996 og fjellova av 1975 kan ikke fester kreve å få innløst feste av fritidshus i en statsallmenning. Så lenge statlige myndigheter ikke anerkjenner statens grunn i Nordland og Troms som statsallmenninger ville ikke den samme begrensningen gjelde for disse områdene.

USS mener at opprinnelig statsgrunn i Nordland og Troms er statsallmenningsgrunn. USS er videre av den formening at begrensningen som gjelder innløsning av festeeiendom til fritidshus bør gjelde for alt av statens grunn i Nordland og Troms.

Dagens rettstilstand kan enkelt endres ved å gjøre om ordlyden i tomtefesteloven § 34 annet ledd, slik at begrensningen som gjelder innløsning av festeeiendom til fritidshus også får anvendelse for slike eiendommer tilhørende statens grunn i Nordland og Troms.